Single kristne usynliggjøres i menigheter/kirker

Skrevet av Sissel

Det jeg skriver nå, skriver jeg av erfaring, og håper at noen pastorer eller prester leser dette. Jeg er en 45 år gammel singel kvinne/enslig mor som har vært skillt i 19 år. Jeg står i statskirken men går i en frikirke og har vært aktiv der i ca 10 år.

Jeg har i årenes løp kommet i kontakt med, og sett og forstått, at det er mange av oss single i statskirke og frikirkesammenheng. Grupperingen single ungdommer har det greit nok på den måten at det er mye tilbud til de i form av sosiale tilbud i menighetene. Det er weekend- og leirtilbud.

Og så har vi jo bibelgrupper da, og leser en i kristne aviser og ser på oppslagstavler i menighetene, er det masse ferie- og weekendtilbud, med familie- og ungdoms-leir, men aldri har jeg noensinne sett eller hørt om noe tiltak eller tilbud for single voksne kristne.

Dette gjør noe med en. Og jeg tenker: Hvorfor skal vi usynliggjøres? Det er slett ikke så lett å komme i kontakt med andre single, når det hverken snakkes om eller legges til rette for. Mens gifte kristne ser man overalt i menighetene, der de går sammen og sitter sammen. De går i bibelgruppe sammen også. Man løper ikke akkurat bort til disse når man er singel.

Jeg savner virkelig at menigheter og kirker tar oss på alvor, og gjør i stand noe sosialt for oss også. Det er liksom ikke naturlig for oss å gå på byn å tro at man kan treffe kristne single der. Det er jo som å lete etter en nål i en høystakk.

Jeg husker tilbake da jeg var 13-14 år og reiste på weekendturer/leir i regi av en kristen menighet. Og jeg må si at jeg misunner min sønn og andre ungdommer i dag som kan gjøre dette. Jeg har også bruk for dette med mine jevnaldrende! Det trenger ikke å være så langt vekke. Poenget er tiltaket, – det sosiale. Det å være på en hytte eller lignende og møte andre som forstår hvordan det er å være i samme situasjon. Noen som deler troen. Samtidig som man selvsagt også ønsker en ny partner.

Jeg lurer jo på om dette er tabu i kristen sammenheng. Det snakkes så mye om homofile og andre grupperinger. Hva med oss? Jeg oppfordrer pastorer og prester til å ta tak i dette.

Advertisements

42 kommentar to “Single kristne usynliggjøres i menigheter/kirker”

  1. Ørn Myhre Says:

    Hei Sissel.

    Du er ikke alene om å ha opplevd dette, jeg faller også inn under kategorien single voksne kristne. Jeg er en fremtidig pastor som nå holder på med utdannelsen, jeg skal huske på det du har sagt her sammen med mine egne erfaringer når jeg starter min menighet.

  2. Hei Ørn Myhre. Tusen takk for positiv innstilling og at du tar oss på alvor. Det gjelder jo også deg selv skjønner jeg 🙂 Det vil gagne din fremtidige menighet.

  3. Jeg deler samme erfaring som deg, som voksen singel i menigheten. Jeg er redd det er litt tabubelagt jeg..? Stille var det i denne tråden også.

    Jeg er kjempeglad for det menigheten gjør for familier og ektepar. De får ikke gjort nok av forebyggende arbeid her mener jeg.

    Barn og unge er absolutt i fokus. Det samme er gjerne omsorgsarbeid blant utslåtte og nedslåtte… Eldretreff er også noe vi gjerne finner i menigheten.

    De voksne single … de skal integreres de. Jepp. For tenkt om det ble en haug med gjengifte da..?!?!

    Jeg skulle ønske gruppa ble tatt mer på alvor. Men jeg forstår også at det er litt vanskelig. Meningene rundt skilsmisse og gjengifte er delt – også i samme menighet. Men pastorer og ledere burde likevel våge å stå opp for dem.

    Familier og ektepar er gode resurser for menigheten. Men det er faktisk vi single også. Se på Paulus da?! Råsterk resurs og voksen singel 🙂

    Kom til å tenke på en artikkel jeg leste for lenge siden; «Singel og salig»
    http://www.mannogkvinne.info/dok/taler/kristkirken/08singel_og_salig.htm

    Stå på søster! 🙂

    • Hei sissel lyst å bli kjent jeg er en av dem single kristne som blogger på worpress.com ta en titt på profilen min og gi meg et pip på mailen min du ser eller på skype så kan jeg legge deg til der…..

  4. Takk for svar!..leste artikkelen du henviste til.Godt å lese å forstå at en er like mye verd som singel,det tror jeg faktisk også,men lengselen er stor etter en partner som en kan dele tro og liv med.Det hjelper ikke da at pastorer som i den artikkelen skriver at en kan være singel og salig ,når en faktisk lider under å være singel og blir frustrert!

    ..når en lengter etter nærhet og må gå til fysioterapi for å få løst opp muskler som hadde hatt godt av en ektemann.Jeg er laget for fysisk kontakt,og tror både psyke og alt hadde hatt det bedre.En VEt jo at babyer dør uten fysisk kontakt,det sier litt.

    Tror nok noen klarer seg godt uten ,men og at noen trenger mer nærhet enn andre…Har to undulater hvor den ene setter seg på fingeren ,trekker hodet mot nesen min og forlanger å bli klødd!…mens den vrir hodet klør jeg den med nesen..den ligner antagelig meg..hehee,…mens den andre undulaten bryr seg ikke om dette…..jaja.får kose meg med den ene undulaten mens jeg ber «værså snill, send meg en mann!»…..*Smiler*

  5. Heisann!

    Gödt å se at noen setter fokus på dette. Er 40 år og singel og kjenner meg svært godt igjen i det du skriver. Det er liksom bare ektepar som gjelder noe som er veldig synd.

    Kanskje vi skulle starte Singel Kirken? hehe

    • marton jacobsen Says:

      Singel kirken er ikke noe hehe. Den som er overhode i Jesu Kristi egen menighet, er Jesus kristus selv. og han var ikke gift. men han sa at: den som elske «sin egen familie» mer enn meg, er meg ikke verdi.

    • vet du hva vi kan starte å møtes og invitere hverandre på skype…..dere kan gjerne komme på min skype så kan vi prate bli kjent… se hverandre mens vi taster. jeg er personelig kristen. og er i statskirken men går av og til øpå filadelfia i krsand. men der har jeg vært to ganger med 1 års mellomrom. grunne til det er fordi alle der er bare opptatt av seg selv og det er bare gifte der. og etter bønne møter så har jeg prøvd å gå opp på denne kafeen for å bli kjent med noen…. MEN NEIIIIDA ingen er intr i å prate annet enn med sin klynge med vnner dem har rundt bordet sitt. og jeg bl.ir sittende alene og kikke på alle andre som sitter 4.6 sammen med hver sitt bord. i grunn bled jeg drittlei og fant ut dette var ikke noe for meg og oppdaget dette var dødt og tenkte med meg selv her finner du aldrig en kone eller en venninne eller venn som vil komme på besøk og være med en og dele guds ord. jeg har ikke satt mine ben der mer jeg tørket av meg støvet og gikk som jesus sier vi skal gjøre når det ikke finnes noen som er intr iå hverken prate høre på deg eller i det heletatt diskutere GUDS ORD. trude send meg en mail eller kom på skypen min ….både msn adr min og skypen min står på info i bloggen min- Men jeg regner med dette også vil ende opp med dødt svar. som alt annet jeg har prøvd og prøvd og prøvd for å få kontakt.

  6. Hei på deg du likesinnede søster. Singelkirke ja. Den var god! Hvem ville vært prest der tror du? hehe. I Amerika hadde dette helt sikkert gått. Kanskje det finnes der for alt vi vet. Men jeg har jo tenkt mange ganger på å starte en singel sosial kristen gruppe her i Hordaland, med aktiviteter. Som turer, kino, samtale,osv. Spørsmålet er vel bare om jeg egentlig har tid nok til å ta på meg så mye ansvar. Men det kan jo være andre her får lyst å være med på å starte noe slikt?

    • Hei er du fortsatt interessert i en singel sosial gruppe i HORDALAND. Jeg har hatt en slik tverrkirkelig gruppe før i 3.5 år. Jeg ble sliten, men kan gjerne starte opp igjen om jeg finner noen å samarbeide godt sammen med.

  7. Noen slik kirke/menighet er vel lite realistisk, men man kunne jo kanskje hatt et slags nettsamfunn/forum for single kristne voksne.

  8. Til Trude Lutt: Hei kjekt med respons. Men nettsamfunn? Nei takk. Jeg har behov for menneskelig kontakt jeg 😛 Det var det som var behovet her, hehe. Det er litt vanskelig å gå på tur på nettet! 😀

  9. Forresten, når det gjelder kristent nettsamfunn for single, så kan jeg opplyse om at det finnes en slik side som heter http://www.7ehimlen.com/

  10. Ja, jeg kan si meg enig i mye av det du skriver om Sissel. Både enslige unge og eldre, ugifte, skilte, enker og enkemenn usynliggjøres i menighetene ved at man i praksis prioriterer behov og ønsker til dem som allerede har en vennegjeng, kjærste eller ektefelle. Dette vises feks ved at møter o a aktiviteter gjøres slik at det er vanskelig å bli kjent med hverandre. Hovedargumentet er ofte at enslige kristne selv «skal ta ansvar» men hva betyr da alt snakket om kjærlighet og tjene hverandre? Som kjent er det jo ikke det som blir sagt som er viktig, men det som gjøres. Det får meg til å tenke på noe en klok person sa: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet.» Personlig tror jeg at det er et stort problem i mange menigheter her i landet at man ikke tar ansvar for å hjelpe kristne å finne hverandre! Uansett hva man måtte mene, så er det faktisk spesiellt for norske menigheter å ikke ha egne tilbud til enslige. I menigheter i utlandet er det vanlig med såkalte «singles ministries.. (gjør bare et søk på internett og se alle kirkene som kommer opp med dette som del av sine aktiviteter.)
    Hvorfor det er slik her i landet er vanskelig å svare på, men denne mangelen fører utvilsomt til at mange kristne får det unødvendig vanskelig ved at grunnleggende behov for private relasjoner og kontakt i hverdagen ikke blir møtt.
    Ofte er det også slik at de som tør å ta opp temaet med andre kristne møter latterligjøring, sinne og endog «åndelig belæring».
    Det er ingenting i Bibelen som tilsier at Gud vil at de fleste kristne skal være enslige, aleneboende og uten private relasjoner..
    Noen kan kalles til å være enslige, men da alltid av en grunn; fordi det tjener til det beste for dem og andre, og da bare for dem som kan bære en slik tilværelse. Slik jeg forstår det som står om Jesus og de første kristnes liv, er det med daglig, enkelt felleskap svært viktig både for den enkelte og felleskapets evne til å fungere godt. Gud har jo skapt oss slik at vi fungerer best når behovet for sosialt felleskap er dekket og for de aller fleste av oss innebærer det også å bli gift.
    Jeg håper at menighetene begynner å prioritere å bygge felleskap også ved å hjelpe enslige til å danne nettverk og finne kjærester som deler deres tro.
    Men om man ikke opplever å bli sett og hørt og kanskje har vært «usynlig»i mange år, så tror jeg ikke man gjør noe galt ved å søke nettverk og kjæreste i en annen menighet eller på andre måter. Jesus forakter aldri et menneskes behov for kjærlighet og kontakt eller skyver folk tilside.

  11. Jeg vet ikke om dere synes jeg faller helt inn under deres definisjon av «voksen og single», men jeg ønsker liekvel å delta med noen tanker. Jeg har nettopp fylt 26, er kristen og single. Og det har jeg egentlig vært hele livet. Jeg har vært aktiv med i ungdoms»gruppe» i en menighet, men da som leder. Selv om det var hyggelig, var det ikke noen ideell måte å treffe andre på min alder. Ungdomsgruppene i kirkene er gjerne for dem som er yngre enn meg, så jeg føler at jeg faller utenfor. Jeg har et sterkt ønske om å finne en kjæreste, aller helst en å dele livet med. Det er jo vanskelig nok i seg selv, men enda verre blir det, føler jeg, når man er kristen og leter etter en som deler samme syn på bl.a. seksualitet. Selv i kirkene er det et svært liberalt syn på dette, så hvordan skal man egentlig gå frem for å finne en som «gidder» å bruke tid på en jente som ikke vil ha sex før ekteskapet?
    Nettsamfunn har vært nevnt her, og jeg er slik selv at jeg foretrekker å snakke med mennesker ansikt til ansikt, men jeg ser snart ingen annen mulighet enn å ty til nett-dating. Og sånn sett er det jo flott hvis det finnes steder der man vet at alle andre deler mange av de samme synene.
    Samtidig hadde jo «single-kvelder» for kristne vært en god ide, men jeg tror kanskje jeg hadde følt meg for usikker til å gå alene (og jeg kjenenr dessverre knapt andre kristne på min alder). Noen av dere har vært gift før; hvordan traff dere hverandre? Kanskje er det ideer å hente fra tidligere erfaringer?

    • At jenter ikke vil ha sex før ekteskapet må en jo akseptere. Ingen sanne Kristne jenter vil være en horkars lekedukke.

  12. Til 33: Takk for innholdsrikt innlegg! 🙂 Ja, hva skal vi gjøre med dette? Hvis vi er flere slike «kloke» hoder kan vi gjerne starte opp noe, men vet ikke hvor du bor da. Jeg bor i Bergen. Håper det går veien for oss alle!

    Til 26: Hei, takk for kommentar 🙂 Det er bra at flere blir engasjert av dette temaet. Føler med deg når du beskriver din situasjon. Jeg vet om en kristen dating-side som heter http://www.7ehimlen.com/ Den kan anbales for kristne. Jeg har vært innpå en del andre ikkekristne datingsider og det føles feil. Det er lite kristne å treffe på disse andre. På 7ehimlen derimot merker jeg en seriøsitet og felles Ånd som jeg har savnet. Et godt poeng du sier der med singlekvelder for kristne. Så er jo spørsmålet hvem som vil arrangere slikt. Jeg har selv prøvd for noen par år siden å lufte dette med en av statskirkene, men der ble det ikke tatt godt i mot. Fikk heller beskjed om at det var bedre for meg å gå inn i en allerede eksisterende (bibel)gruppe. Hvis du bor i Bergen, har jeg ellers hørt om at Lagshuset i Kalfaret er et godt treffsted for folk som vil treffe det motsatte kjønn. Det er en kristen studentkafè. Jeg ønsker deg lykke til! 🙂

  13. Hei Sissel. Dine og likesinnedes kommentarer, om singellivets frustrasjoner, er så timelig skrevet; om hvordan det jordiske livet er å leve kledd i et menneskelig legeme, som av kjød egentlig er en kledning for to i fellesskap.

    Litt eldre enn dere så har tiden gitt meg å være både i ekteskap, noen løse forhold og samboerskap. Slik sett har jeg ikke vært en novise blant pastorer og menigheter, men kanskje en fråtser i toskap. Likevel setter jeg ikke imot hvis noen kaller dette rot for samme ensomhet som singellivets frustrasjoner. For det er vel det dere snakker om? Den ensomheten?

    Etter at døden i en ulykke skilte mitt siste forhold, så jeg at livet mitt levde bare i skyggen av selve kjærlighetens lys. Når en sitter slik i det ene og ser inn i det andre så blir man blendet og må orientere seg etter annet enn synet. Det tok langt over året i en slags rus, med nesten materiell og menneskelig ruin, før jeg hørte en tone ligge og lokke på en samklang i meg.

    Dette var den lange og tomme natten, som bare et spyd av kjærlighet og lengselens lys kunne trenge gjennom og splintre den mørke ensomheten. Spydets spiss var tonens samklang med den lengselen i meg, som vil enhet med lyset i Guds kjærlighet. Gjennomboret ble jeg, men ikke til en opphøyd og salig hellighet. Det ville både vært for mye fortjent og tåle å bære. Det holdt lenge med synet av først å se min selvmedlidenhet fordi jeg ikke hadde en hånd og holde i min egen. Stakkar meg!

    Det var likevel bare komma i setningen som rullet opp hele egoet mitt. Hovedsetningen var at å leve kledd i et menneskelig legeme, i det jordiske livet nå, er å ville ansvar for samhold også i den sanselige kjærligheten, som er erotikken Gud ga skapningene til gleden å være for hverandre. Når jeg stiller fråtseriet opp mot singellivets frustasjoner så får vi ikke samme ensomhet. Fråtseriets ensomhet er tosomheten. Såpen sex og singelliv viser vel den knekkende indre avmakten.

    Mens det jeg synes er vakkert i denne bloggen er motet og ærligheten til å si at jeg vil ikke være i aleneensomheten. Heller ikke gå inn i tosomheten, men være som universet vårt; full av kraft og farger, torden, storm og stille vakre solnedganger horisonten ikke greier å binde fast før solen spretter opp igjen, i favnen til sin kjærestes fellesskap – himmelen!

    Finnes det mening i denne fortellingen her vil vise seg om den gir ekko tilbake på sine ord.
    I så fall er mer i vente. Hvis stillheten svarer tilbake vil det være som å få en satelitt i solarplexus over beltet.

  14. Karen 31 år

    Helt enig i det du skriver. Jeg er selv singel, har alltid vært det. Aldri hatt en kjærste noen ganger.

    Jeg er selv aktiv i en menighet. Er med i menighetsrådet, søndagskole lærer og med i 2 bibelgrupper, men det er ingen ting for oss enslige i menigheten. har tengt evt å starte noe selv, men hvor skal jeg få tid til dette, med full jobb og avdre aktiviteter utenom kirken

  15. liv 42 år Says:

    Hei!

    Kjenner meg godt igjen i det du skriver Sissel. Har selv vært alenemor i 12 år og de to siste årene har jeg hatt veldig lyst til å finne en mann, men lettere sagt enn gjort, gitt.
    Ville egentlig bare tipse litt om kristne singel samlinger. En kreativ dame har drevet slike samlinger i flere år på bla. Hermon Hotell og du kan få mer opplysninger ved å søke på Liv og Helhet ,v Anne Liv Dalen. Vet også om ett veldig bra kristent nettsted» Christiancafe.com».

    Ellers så har jeg tro for at Gud vil gi oss alle ting ved Han og Han vil at vi i alle ting skal ha det godt. Så det er min trøst, når lengselen blir for stor..
    Ønsker deg Guds rike velsignelse og lykke til!

    Søsterlig hilsen
    Liv:)

  16. takker at du tar opp tema. har lyst å si noe. selv er jeg midt i 40 åra har aldri vært gift men opplever at jeg lengter etter en mann både på den ene og denandre måten. når det gjelder nærhet og også noen å dele livet med. opplever stadig vekk at velmenende råd kommer fra gifte de vet ikke hvordan det oppleves å være den som er igjen. Hvordan skal man treffe noen da? savner et sundt miljø for kristne single der man kan finne på sosiale ting sammen for å bli kjent er det noen der ute som vet om noe? er lei av å gå på møte å se folk i nakken.

  17. når man har nok med Jesus, og ikke trenger noe annet, først da burde man få seg kjœreste. Desuten, dating er ikke noe bra. Man bør venrte til Gud finner riktig person til ditt kall.

  18. Vel, jeg har venner som har bedd om å få ei kristen jente i 12-13 år, pg ingenting har skjedd, så jeg tror nok en må ta initiativ, og så får Gud være med og rettlede på veien. Tror ikke det fungerer som «V» skriver.

    Er selv singel og ber til Gud om å få treffe ei god kristen jente. Tror muligens at folk er for kravstore, leter etter drømmedama/mannen. Noen sånn person tror jeg ikke finnes, jeg tror det ligger mye hardt arbeid et forhold…

  19. Husker fra min tid som singel at de kristne menighetene jeg besøkte hadde samme sørgelige forhold til dette.
    Jeg var en litt hjemløs vandrer mellom menighetene for å se om jeg kunne finne et miljø jeg kunne føle meg hjemme i. Dette var i Oslo, så tilbudet var ganske stort.
    Jeg opplevde dette: Etter møtene , og enkelte kvelder, hadde man mer eller mindre annonserte samlinger for «unge». Det var helt OK, men på disse samlingene var det mange jenter og en håndfull menn. Disse mennene var så ettertraktet at de ble «skadet» i sin selvfølelse! De trodde de var fantastiske! De kunne velge og vrake , mens jentene «sto i kø» for dem.
    Det var i hovedsak denne usunne ungdomskulturen som fikk meg til å vandre fra den ene menigheten til den andre.
    De guttene som struttet av tåpelig innbilskhet ville ,i mine øyne, ikke egnet seg som samlivspartner, og jentene ble som haremsdamene, utelukkende opptatt av å bli «den neste».

    Beklager , dette har forhåpentligvis bedret seg.
    Jeg ga opp! Ett års runde i Oslos Menighetsliv var nok for meg.
    Jeg ble «helt alene» både som kristen og som menneske, til jeg møtte en like sta og sær type som meg selv.
    Det tok noen år, men var verdt det!

  20. Buffalo bill Says:

    Det er merkelig å se hvordan menigheter de siste tiår, jobber strategiskt, målrettet og langsiktig med misjon i utlandet(afrika, asia) mens her hjemme på bjerget blir det veldig mye fastfood. Kortsiktige tiltak. Kjapt inn, kjapt ut, konferanser og slikt.
    Det har blitt alt for mye religiøsitet og seanse virksomhet og jag etter manifestasjoner fra DHÅ. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har overhørt folk som sier «Det var et sterkt møte» når de forlater lokalet. De har fått «skuddet» sitt og forter seg hjem for dyrke selvlivet. (Jeg setter det litt på spissen.)

    Jeg tror det for liten praktisk undervisnig om relasjonsbygging og derfor er det mange «funsjonshemnde» kristne som aldri kommer seg videre. Møtene virker preget av svermeri istenden for sant felleskap.

    Det har vel også oppstått et skille mellom vellykkede mennesker i ekteskap og single mennesker som f.eks. er skilt. Veldig mange som hadde sin barndom i på 80-90»tallet, har fått vokse opp i en veldig velsignet og beskyttet menighetstilværelse. Menigheten bilr liksom ens hele verden, uten noe særlig kontakt med syndeverden utenfor. Menigheten har produsert noen generasjoner gode og velmenende mennesker som ikke helt vet hvordan de skal kommunisere med «virkelige syndere», fordi man er så vant til at alle holder den samme standard. En til de grader sammensveist klikk du aldri vil kunne bli en del av med mindre du oppfyller visse ytre kritrerier. Et nytt fremmed element i en slik setting kan man fort bli sett på som en trussel mot idyllen. 😉 Kort sagt, handler det ikke om sant Jesus felleskap men om en perversering av hva bibelen lærer. Sånne mennesker gidder jeg ikke å kaste bort tiden på.
    Tror tiden er inne for å bygge menigheter etter helt nye modeller og konsepter. La det gamle dø ut og religiøsiteten med det. De er ikke mye matnyttige uansett. Jeg var en tur i Nord-norge og der var det en menighet som hadde den daglig drift av en cafe åpen for allmenheten. Man- Lør. Kjempe potensiale både i forhold til å møte andre troende men også vinne nye. For å ikke snakke om potensiale for kunne betjene hverandre og de som er utenfor i lokalsamfunnet. På et sånt sted vil du alltid kunne møte noen og til med kanskje bli inspirert til bruke gavene Gud har gitt en.
    Da det så mange single kristne burde det ikke mangle på resurser og muligheter til å skape ett konsept som passer for single, samtidig som det ivaretar sunn kristne moralske verdier og grenser. Legg derfor hjernen i bløt. HVis Gud er med hvem kan da være imot oss.?

  21. Hei, tenkte det var relevant å nevne nettsiden http://www.kristendate.no i denne sammenheng. Her kan kristne mennesker komme i kontakt med andre kristne mennesker.

  22. Heisann gud velsigne deg søster i jesus krostus navn. jeg har samme ærfaring som deg. men nå er jeg jo her og jeg er 41år- singel kristen mann. søker en snill kristen kvinne som deg. Du kan jo ta kontakt om du er intr.

  23. Jeg er 42 år og har alltid vært enslig. Dette er ikke særlig normalt blant kristne i mitt nærmiljø og det har blitt til at i kristent arbeid og kristne forsamlinger har jeg i tilfeller havnet steder hvor det kun er familiefolk og folk som er veldig mye yngre enn meg. Da får du virkelig føle at du har tapt i livet og jeg føler det bedre og mindre ensomt å være hjemme alene for meg selv enn å være sammen med bare familiefolk. Det blir dessverre til at jeg ikke er særlig mye med i kristent arbeid og kristne forsamlinger. Kan føle at det ikke finnes noe sted for meg. Har vært med i kristent arbeid jeg har likt også, men det meste av dette har dødd ut på grunn av at andre som var med ikke ville mer.

  24. Hei!
    Tror vi skal glemme det der med at vi single er «tapere» og større syndere enn de vellykka gifte, les VL-samlivsspalte der folk skriver inn om utroskap i kristne miljø! jadda…. Og det er mange som lever i dårlige ekteskap.

    Men det kan hende at selv om vi ønsker sterkt en kjæreste, at vi ikke er klar for det. Kanskje vi ikke klarer å se det for oss, vi har ikke tillit til Gud i dette spørsmålet. (?)

    Det kreves et enormt mot å stole på et annet menneske, og i tillegg ha et så interessant og givende liv selv, at den andre ikke begynner å irritere deg etter en stund…

    Men kjenner meg igjen i at det ikke er spesielt artig å komme aleine til kirka. Men muligens er jeg for selvsentrert. Er det ikke Jesus vi skal treffe da?

    • Hei!

      Jeg har ikke sett på dette nettstedet på ei stund. Jeg er blitt vant med å leve alene, og er vel innstilt på at det er det jeg kommer til å gjøre, men jeg var nok 35 år før jeg ble vant med det. Begynte vel å be når jeg var 15-16 om å finne noen å gifte meg med, en bønn jeg kunne spart meg. Jeg har aldri funnet ut hvorfor jeg skal være alene, men har bare godtatt det og nå er det ikke noe stort savn med noen ektefelle heller. Jeg er mange ganger redd for at noen skal be meg med hjem etter kirka om jeg går der på en søndag (selv om det ikke har skjedd etter gudstjenester) for da hadde de ihvertfall ødelagt søndagen for meg. Jeg ble i fjor bedt med i en husmenighet og her var det som andre steder så å si bare famiilefolk og folk som var minst tjue år yngre enn meg. Og jeg måtte vel ha tålt å høre at folk snakker om ekteskap og slik om det var en sammenkomst en til to ganger i måneden, men her var det hver eneste tirsdag pluss at det var aktivitet hver torsdag og annenhver søndag som jeg fikk følelsen av denne menigheten forventa jeg skulle være med på.. På toppen av alt ville den gruppa jeg var med i at vi skulle finne på noe en lørdag på dagtid og lørdagen som jeg virkelig kunne treffe andre folk og kose meg, nå ville de ødelegge det også for meg. Jeg fikk inntrykk av at jeg var låst i ei sekt som skulle styre livet mitt selv om nok ikke det var hensikten. Siden dette helst var familiefolk og ungdommer så følte jeg virkelig at jeg ble minnet på at jeg var alene og ennå verre hadde det vært om jeg hadde vært med på alt jeg følte de forventa. Tror nok du har rett i at jeg har liten tillit til Gud i dette spørsmålet ja. Jeg har følt at jeg må finne ut av alt selv, og etterhvert finne ut en tilfredstillende måte å leve på, har aldri følt bønn har hjulpet meg i det spørsmålet. Og du kan vel føle at du ikke blir godkjent som eldre enslig i kristne forsamlinger og derfor holder en seg helst borte derfra. Så det er jo dumt at i nesten alle andre sammenhenger går det helt fint å være enslig, men at i kristne forsamlinger kan det rett og slett være fælt å være som enslig.

  25. marton jacobsen Says:

    Ja det du skriver her er det vel mange som kjenner seg igjen i. De etablerte «familieorganisasjonene» er etablert AV famileifolk FOR familiefolk. Og ugifte over «33» år blir her sett på som spedalske. Jesus selv var ikke gift som 33 åring, og han organiserte heller aldri en familie»klubb» for gifte. Han poengterte også at: den som forstår de ugifte sin livssituasjon «evnukene», er de eneste som forstår det. Og de som elsker «sin egen familie» mer enn Jesus, er ham ikke verd.
    Vi som ikke er gift, er Jesu Kristi lys og salt i verden. Så får nå bare de gifte drive sine egen relgiøse familieklubber og se på oss som er er Jesu Kristi tjenere, som spedalske. De religiøse fariseerne var jo de som Jesus Kristus selv hadde størst problemer med.

  26. Jeg tror nok at disse familiefolkene ber meg med i god tro, de vil vel inkludere oss i sitt samfunn eller sekt eller hva det er. Men jeg kan jo ikke helt forstå at de kan tro at noen enslige kan trives i et miljø med bare familiefolk og folk som er minst tjue år yngre enn deg. I det tilfellet jeg var borti så var jeg temmelig sikker på at det ikke var noe for meg før jeg var med, men de mente jeg kom til å trives, altså de ville ikke godta at jeg vet selv hvem jeg er og hva som er noe for meg. Men den tabben kan nok andre enn familiefolk også gjøre. Jeg hadde vel endelig funnet en måte å trives med livet på, men følte at denne menigheten ødela det, jeg ble så til de grader minnet på at jeg var alene følte jeg. Er snart et år siden jeg var med, men kommer nok til å irritere meg over at jeg ga etter for presset og prøvde denne menigheten jeg visste ikke var noe for meg i årevis. Å være med i en forsamling som det er tjue år gamle jenter som lengter etter en mann og eldre damer som snakker om barn og ekteskapskurs sier seg nesten helt selv at ikke er noe for eldre enslige. Husker kun konkret at noen nevnte de hadde vært på noe ekteskapskurs eller noe i den duren, men tror det hadde blitt verre om jeg fortsatte å være med her. Men jeg tåler jo mye mindre når det er noe jeg er tvunget inn i. Spedalsk er kanskje det rette ordet ja. Var bra svar så bare svar meg igjen.

  27. marton jacobsen Says:

    I det bedehusmiljøet som jeg vokste opp i var det «vanlig» at en burde gifte seg før en passerte 20 år. Om ikke, så bled det å føle seg som en misslykket outsider, og fikk stadig høre at: nå er det på tide at du gifter deg. Men i et lite byggdemiljø er offte «utvalget» eller muligheten begrennset. Så jeg synest det var best for meg å finne et annet miljø.
    Siden musikk står meg meget nær, så bled det å reise alene på musikk-festivaler og danse-festivaler, og der bled jeg alltid akseptert innkludert, og fikk masse musikk-venner. Men jeg følte at det var allikevell et tomrom som ikke bled fyllt i disse miljøene.
    Så jeg begynte å reise på kritne-stevner, men oppdaget fort at dette var bare for familier og ungdommer.
    Møtene var greie, men etter møtene så samlet familiene seg sammen med sine egne venner, og ungdommene hadde sine egne samlinger. Så om en vil virkelig føle seg utstøtt, uakseptert, og spedalsk som ugift «33» åring, så er det bare å reise på kristne familiestevner.
    På musikk, og danse-festivaler er der både familier og ugifte i alle aldre, og jeg har alltid erfart at der blir jeg ønsket vellkommen, godtatt, og innkludert med helt fremede, fra første stund, både av familier og ugifte i alle aldre.
    Så her opplevde jeg inkluderende vennskap og omsorg, uten håvmod og fordømmelse, slik som jeg opplevde i de «kristelige» samlingene.

    • Det skulle i år arrangeres noe som het sommerseminar i Sandane i Sogn og Fjordane som såg ut som et arrangement tilpasset enslige, men dette ble avlyst p.g.a. for få påmeldte(var Normisjon og en folkehøyskole som skulle arrangere det tror jeg) Jeg så litt på program på bibelcampinger, men det var barneuke og familieuke på de aktuelle stedene, så jeg hadde neppe følt meg hjemme der.
      Jeg ser på disse kristendomsbloggene, at når noen skriver at de er enslige så kan en risikerere at andre skriver inn at de vet om en jente som vil bli kjent med noen. Det virker nesten som de tror at enslige er på utkikk etter noen å være sammen med samme hvem det er. Er en da over 40 år og ingen en har kjent av det annet kjønn har vært interessert i en, så skulle liksom en du ikke kjente være interessert. Og andre kommentarer har jeg lest om at de som ikke fant noen ektefelle, at de har vel bare leta i sin egen lille menighet. Jeg har bodd flere steder i landet og gått på skoler med overvekt av jenter uten at det har nytta, så det virker ikke som de vet hva de snakker om.
      Tror vel det er lenge siden de menighetene jeg går i ga opp å få meg gift, og skulle de finne noen i det miljøet nå så måtte det nesten blitt noen jeg kunne vært far til og det er lite aktuelt. Men det kan ennå skje andre steder at andre foreslår kanditater for deg, det er ikke helt godkjent å leve alene ser det ut for. Jeg hadde slått meg til ro med det, men ting ble litt ødelagt igjen etter jeg ble med i en husmenighet og finner ut en egentlig er «spedalsk» som du sier

  28. Først litt om meg: Jeg er 35 år og far til to jenter i småskolen. Etter mange års tosomhet, (og et liv i periferien av menigheten, fordi vi aldri følte at vi passet helt inn) sa x’en takk for seg og flyttet ut. Jeg stod igjen med et lite utvalg bekjente og knapt noen venner. Etter et langt oppgjør med meg selv om hvorfor jeg var havnet der jeg var, og at jeg faktisk også hadde en stor del av skylden, bestemte jeg meg for å bite tennene sammen og komme meg ovenpå igjen. Men ikke for en hver pris, og ikke fortest mulig, men når jeg var klar og rede.

    Jeg oppdaget fort at verden for enslige voksne ikke var helt slik jeg hadde oppfattet den/det bare noen år før. Jeg fant ingen plasser i kristen regi hvor jeg følte at det var naturlig å starte på nytt. Jeg har dumpet borti flere enslige som jeg kjenner fra mitt gamle kristne ungdomsmiljø, i tillegg til andre fra tilsvarende miljø. Kommentarene derifra er ensidig: «Jeg har brutt med det gamle (kristne)miljøet og de gamle vennene – det var ikke rom for meg der og all prat handlet om familie og om hvorfor jeg ikke hadde funnet meg noen partner enda.» Er det slik vi vil ha det..?

    Jeg kan godt forstå at det ikke er mulig å få til gode møteplasser for enslige i små lokalsamfunn – det er rett og slett ikke nok personer til å komme over «kritisk masse» Men hvorfor det ikke er rom for dette i de største byene i Norge er vanskelig å forstå!

    Jeg er redd dette i stor grad handler om hvilke personer som i første rekke vil ønske å oppsøke et slik miljø. Alt for mange har enda ikke forsonet seg med tidligere brudd, og alt for mange er desperate etter å komme seg videre – dersom disse kategoriene får dominere er jeg redd det fort vil oppstå et miljø som ikke er en kristen menighet verdig. Og dersom det likevel faktisk skulle fungere, hvor stabilt vil et slikt miljø bli? En del vil finne hverandre og ikke være enslige lenger, noen av disse vil bryte opp igjen og kanskje ikke klare å være tilstede på samme plass som den andre. Atter andre vil fortsatt ikke finne noen og føle at dette ikke er riktige plassen for dem. BEKLAGER, men jeg får meg ikke til å tror at en «sjekkeplass» for voksne single kristne vil fungere!

    Så – hvordan kan vi få til et godt kristent miljø hvor det er naturlig å treffe nye venner og kanskje en fremtidig livsledsager? Kanskje vi må tenke litt utenfor boksen?
    Jeg som enslig leter faktisk ikke først og fremst etter en til å fylle tomrommet etter X’en – Jeg leter først og fremst etter venner som kan dele på oppgaven det er å se meg, og venner som jeg kan fordele min omsorg og kjærlighet til. Og kanskje, dersom jeg ser virkelig godt etter, vil det til slutt dukke opp ei som jeg kan overbevise om at jeg er den rette for henne. (Og det gjør det før eller siden dersom jeg ferdes i et miljø som også tiltrekker seg single mennesker…)
    Hva om vi ser for oss et møtested hvor voksne møtes, uavhengig av om man er i et forhold eller ikke, men hvor man møter opp som individer og ikke som par. Et møtested hvor hovedfokus er å treffe gamle og nye venner og å gjøre noe i sammen? Faren her er selvsagt at noen av de «etablerte» vil møte fristelser som er vanskelige å motstå… (Jeg lar den henge litt i luften)

    Hva skal være motivasjonen for å delta i et slikt fellesskap? Det kan foreksempel være å bli kjent med nye mennesker, finne seg nye venner, i et miljø hvor det er «forbudt» å kun snakke med de man kjenner godt fra før – Jeg vet selv at jeg ville satt stor pris på det mens jeg selv var i et forhold, og min X likeså. Kanskje hadde det vært det som skulle til for at forholdet vårt faktisk skulle holdt?! Man kunne muligens ha arrangert ulike aktiviteter, slik som fjell/skogturer, kor, spillkvelder eller noe helt annet. HVA tror jeg ikke er så viktig. Men det jeg vet er at vi som mennesker først og fremst trenger er å bli sett, og så lenge dette behovet blir oppfylt er vi kommet langt.
    Så tilbake til spørsmålet om hvorvidt et slikt miljø ville kunne medføre utroskap – Ja, jeg tror det ville det – og jeg tror dette også er frykten de ulike menighetene sitter med dersom et slikt forslag skulle komme på bordet (både fra styret/menighetsrådet og i fra «de etablerte» medlemmene) – Men jeg har INGEN tro på at det vil være mindre utroskap uten et slik miljø heller, det vil kanskje bare bli mer synlig, og uansett lever vi alle i en verden som består i mer enn bare menighetslivet…

    Så kanskje en av «aktivitetene» på et slikt møtested kan være samlivskurs og seminarer om personlig utvikling, både for enslige og par (hver for seg eller i sammen.) Da kan man bli mer klar over sin egen rolle, både som ektefelle og som enslig «på jakt.» At man blir klar over at budet om å ikke begjære sin nestes ektemake ikke bare handler om å ikke få upassende følelser ovenfor andre, men også det å vokte seg vel for ikke å vekke slike følelser hos andre. Men, kanskje viktigst av alt, at man lærer seg at det å leve i et forhold handler om å pleie dette forholdet slik at ektefellen har det han/hun trenger og ikke trenger å «fylle opp tanken» utenfor ekteskapet.

    Vel, det var en ganske lang tankerekke – håper dere hang med!
    SKulle gjerne hatt noen tilbakemeldinger på dette fra noen som sitter trygt og godt (og mindre trygt) i etablerte forhold. Oppfordre gjerne bekjente til å ta stilling og til å diskutere hele denne tråden i menigheten – det tror jeg alle menigheter vil ha svært godt av!

    -T-

  29. Dette er et omfattende problem som familie-meningheter ikke er opptatt av. Så her kunne man skrevet side opp og side ned. Men med utgangspunkt i Jesu egne ord: Har jeg ikke utvalgt (dere 12) og en av dere er en djevel.
    Mange mener at 12 sjeler er det maksimale en kan ha nært forhold til.
    50% av ekteskapene kan ikke engang forholde ser til 2 sjeler.
    Vi er alle så mye forskjellige at det blir for lite vi har felles til at vi kan fungere sammen.
    Kom sammen med samme sinn, sier Paulus. Så en ting man kan gjøre med problemstillingen, er å gjøre noe som alle har felles. Å samles om noe vi har felles, og fokusere på det. Og overse de som føler behov for å kritisere og fokusere på alt som ikke passer dem.
    Jeg er ikke forplikktet til å fornekkte mine gode sider bare fordi at det ikke passer noen andre som vil undertrykke mine verdier.
    Selv er jeg «amatørmusikker» og har god sans for ULVSMÅLAFESTIVALEN i sverige, selv om jeg også har sansen for TEIZE klosteret i Frankrike hvor 4000 sjeler kan samles i stillhet og tilbedelse, som er det store fokuset.
    Men det jeg IKKE har sansen for, er å være på «lovsangsmøter» der oppriktige predikanter kommer med budskap til menigheten, og så snart møtelederen har avsluttet møteprogrammet så brenner samtlige for å prate om alt annet enn det budskapet de har fått.
    For det hjerte er fult av (fotball, hvor kommer du fra, hvem er du, hvor er kona di, hvilken menighet tilhøre du, hvor mange barn har du da, osv osv) tale munnen.
    Verken i Taize klosteret, eller på Ulvsmålafestivalen fokuserer de på famile situasjonen eller andres sosiale status. Der er det felleskapet om allsang, musikk som gir glede og mening, med Jesus som det største og eneste fokuset, uansatt sosial/sivil status, alder, eller tidligere livsbakgrunn.
    For de som ikke liker det, eller mener at andre burde gjøre det anneledes, er det bedre å bare holde seg borte.
    Til slutt må jeg si at på disse stedene merker du ikke at du er «alene», for der er alle sammlet , i sammen for samme fokus der en selv bare ER MED.
    Men å reise sammen med likesinnede til slike åndelig-sosiale felleskap hadde jo vert ønskelig, for : smerter og bekymmringer som en DELER med en annen, vil halveres. Men kjærlighetens glede som en DELER med en anne vil fordobbles.
    Men å finne likesinnede som kan fungere sammen i et Norge med bare 4 000 000 sjeler, er sannelig ikke lett, om det i det hele tatt er mulig.

  30. Jeg er singel og er på wordpress.com. jeg er personelig kristen slank veltrent. 43 år . jeg er intr i å bli kjent med deg sissel. msn adr min ser du på bloggen min også ser du min skype kom på skype eller msn så kan vi taste se hverandre bli kjetnt om du vil.

  31. This is my first time go to see at here and i am in fact impressed to read all at single place.

  32. Hei, jeg er journalist fra korsets seier og skriver om dette temaet: single kvinner i kirken. Kunne du tenkt deg å bli intervjuet? Du nevner veldig mye bra her. Jeg kunne blant annet sitert deg gjennom dette innlegget.

    matunda.nishobora@gmail.com er e-mail adressa mi. Ta gjerne kontakt så snart som mulig.
    Ha en fin dag så lenge.

  33. Det er ikkje hjelp i å vere fornærma på Gud eller på menighetene for at ein er singel. Er singel sjøl og var «fornærma» i mange år, men det har ingenting for seg. Ein kjem berre ikkje vidare med det. Me må ikkje kaste vekk tid på å vere deprimerte for at me er single!! Det hjelper ikkje!!

    Etter mange år og mange tunge ting i min storfamilie er eg komen til at me må berre skunde oss og nyte livet medan me kan!! Med og utan ektefelle. Og så har me ei konstant utfordring i Bibelens ord om at me » må setja alt inn på å setja vårt kall og utveljing fast» og å søkja etter Guds vilje i liva våre. Det gjeld uansett om ein er singel eller har ein partnar. Klem til deg, Sissel, du tek opp eit viktig tema som var ein big issue for meg i mange år, personleg er eg glad for at det er over og har ikkje tenkt å grave i den sjølvmedlidenheita der – for det er jo det det ER, folkens…..

    Men for dei som framleis er i denne bølgedalen (som kan vare i mange år) , — menighetene kan aldri gjere nok for deg, kjære du. Men me treng fortrolige me kan snakke med og be med. det er kjempeviktig. Sjøl har eg funne det i det diakonale arbeidet i den norske kyrkja. Fantastisk bra folk der!! Og det er berre du som kan søke opp dette sjølv, og sei at du treng samtale. Me må ta ansvar for våre eigne liv og LEVE det!! Ikkje kast vekk tida på å deppe!! Stå på, kjære alle single!! Vi er høgt elska av Gud – som alle andre!! Og det er mange andre som treng vår merksemd og omsorg også.

  34. Eit lite ps. … Hvis nokon hadde sagt til meg – når eg VAR i den bølgedalen – at eg var sjølvmedlidande, hadde eg nok blitt mektig provosert. Var ikkje følelsane mine reelle nok?? Har ikkje også me single rett til å kjenne det slik?? Kvifor skulle me leve med slikt eit stort sakn? Og så vidare.

    Men det er berre det, at det er så utruleg mange skjebnar i verda, og så kjempemange som ikkje får det slik dei vil ha det. Skal dei legge seg ned og daue da? Ex. handikappa, psykisk utviklingshemma (ja, dei kan bli forelska! ) foreldre som får handikappa barn som forandrar heile livet deira, barn som har fått liva sine øydelagde av misbruk og omsorgssvikt og som strevar med å kome på beina att. Me er så mange som ikkje har det slik me vil ha det!! Me må berre leve med det, og vere glade! Det er det einaste som hjelper!! (Og DET HJELPER!!! 🙂 🙂 🙂 MEN, me må, som sagt, ha nokon å vere fortrulege og be med, det er vårt eige ansvar å skaffe oss dette, for me treng det veldig, singel eller ei. Men dessverre hjelper det ikkje å tykkje synd i seg sjøl. (føles litt urettferdig av og til, men sånn er det!! 🙂

  35. I kristne menigheter generelt er trynefaktor veldig viktig og det gjør at man kommer seg opp og fram og blir attraktiv for det motsatte kjønn. Man må være kul, pen eller være en resursperson for å komme inn i varmen i menighetens innerste krets eller veldig rik.
    I større menigheter er det veldig klikkete og man må jobbe veldig hardt for å komme inn i det sosiale miljøet. Kor, lovsangsteam eller bibelskole er ofte en innfallsport til et sosialt liv i større menigheter. Eller at man starter opp i miljøet som ungdom. Da kjenner man alltid folk, men det er ikke sikkert man blir invitert på fester hvor de kule folka møtes.
    Kristne jenter er mer kresne enn jenter i ikke kristne sammenhenger. I pinsemenigheter eller andre karismatiske miljøer stilles det høyere krav til mannen en når man er aktiv i statskirken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: