Det ubegripelige begrep
Skrevet av Red.
Evighet er det eneste begrepet som ikke kan begripes.
Det kan ikke engang sies å være langt, fordi det ikke har noe mindre å sammenligne seg med. Det kan heller ikke sies å være lite, siden det ikke har noe større å sammenligne seg med. Det bare er. Med mindre det ikke er. Og om evigheten finnes? Only time will tell..
november 16, 2008 kl. 7:09 pm
Nei, jeg tror ikke det. Tiden vil ikke vise oss om evigheten finnes.
Begrepet evighet er derfor hinsides eksistens. Akkurat som Gud, for den som er interessert i den slags.
november 16, 2008 kl. 7:17 pm
Til Teo&Tao: Hvordan kan du være sikker?
november 16, 2008 kl. 9:54 pm
Som jeg skrev: “Nei, jeg tror ikke det…” Tror, altså.
Jeg er ikke sikker på noe, ikke engang på dette: Man kan ikke vite noe sikkert. “Sikkert” er et bedrag som vi bør slutte å klamre oss til.
Men når det gjelder poenget om tiden, er det et resonnement som henger sammen logisk. Tiden vil aldri kunne vise oss om evigheten finnes, fordi evigheten alltid vil strekke seg ut over tiden. Uansett hvor mye tid du har til rådighet, får du aldri bekreftet evighetens eksistens.
Men jeg tenker – inspirert av blant annet mahayanabuddhisme – at vi bør lære oss å se forbi behovet for at den erkjennbare virkeligheten inneholder noe som fast, evig og uforanderlig.
november 17, 2008 kl. 1:04 am
Til Teo&Tao: Ok, beklager at jeg ikke leste skikkelig
Og nei, jeg vet, vi kan ikke bevise evigheten. Men vi kan tenke oss at den finnes, uten at vi kan beskrive den.
Nå tror jeg det vi ser faktisk eksisterer. Noe som forsåvidt er kanskje skremmende enn om det var en illusjon. For da viser det jo at vi ikke tar virkeligheten på alvor, om vi kaster bort livet vårt på å fokusere på det negative hele tiden f.eks.
november 17, 2008 kl. 11:28 am
Ja, jeg tror også at det vi ser eksisterer. Men jeg tror ikke at noe av det vi ser, har evig og uforanderlig eksistens.
I den grad det finnes noe evig, er det utenfor våre begreper. Slik du selv skriver. Derfor bruker vi bilder og metaforer. “Gud” er et slikt bilde, eller rettere: En fellesnevner for en rekke ulike bilder.
desember 2, 2008 kl. 1:24 pm
Til Teo & Tao: Beklager for ekstremt seint svar. Jeg har bare tenkt litt, og vil prøve å få ut litt mer her…det jeg tenker er en avgjørende forskjell på vår definisjon av “Gud” og “evighet”, er at vi ofte personifiserer Gud. Spesielt selvsagt i en kristen kontekst – det blir i det hele tatt litt komplisert med treenighetsdogmet, da deler av Gud er en konkret legemlig person med menneskelige egenskaper, mens den faderlige dimensjonen blir mer fjern og mystisk. (Det er jo også det jeg synes er veldig fascinerende med den kristne tolkningen: Gud blir både veldig fjern men også veldig nær).
Begrepet “evighet” derimot – da snakker vi ikke om noen bestemte egenskaper, karaktertrekk osv. Dermed blir ikke dette begrepet preget av dogmer eller kulturelle rammer. Vi bare prøver å se for oss en evighet – noe vi strengt tatt ikke kan.
Så vi ser kanskje for oss at vi svever fort ut mot alle kanter f.eks for å fatte ørlite av en eventuell evighet. Prøvd på det? Og man blir svimmel, og man innser at menneskesinnet er begrenset. Og så tenker folk gjerne om en at: enten er en stokk dum siden en gidder å tro på noe sånt ulogisk og uverifiserbart, eller så er en dyp …
Haha..
desember 10, 2008 kl. 7:04 pm
Jeg begir meg ikke ut på å analysere evigheten nå, ettersom jeg ikke har noe/noen å holde meg fast i akkurat nå, det eneste jeg kan si er at jeg tror på den. Tror jeg.