Statskirken – hvorfor skille, og dens særkvalitet(?)
Skrevet av Red/Tankekorset.
Det ironiske ved at jeg jobber som kirketjener i statskirken, er at jeg er i mot statskirkeordningen. Men når dèt er sagt, er jeg nok langt fra den eneste som er det, blant dem som jobber i statskirken. Og skillet skjer nok ikke fortere, om jeg sier opp jobben min.
Jeg mener det har lite for seg å preke mot islamsk fundamentalisme, når man selv står for en fundamentalisme på kristen side, når man selv mener at Kristendommen sterkt skal påvirke en stats lovgivning.
Jeg mener også at staten skal være rimelig nøytral i forhold til en spesifikk religion, fordi vi lever i et flerreligiøst samfunn (også bestående av ateister) enten vi liker det eller ikke. Staten skal først og fremst skal verne om grunnleggende menneskerettigheter som vesten har blitt enig om – og som vi må tørre å stå opp for videre uansett hvilken tro vi har.
Sist men ikke minst tror jeg faktisk at det er adskillig bedre PR for kirken at den står på egne bein. Da blir den ikke lenger forvekslet like mye med tradisjoner som den blir i dag. Den blir mer uavhengig, og dermed tror jeg den også blir mer levende. Jeg er klar over at dette er et liberalkonservativt standpunkt, og jeg legger absolutt ikke skjul på det, som nylig innmeldt Høyre-gutt. Jeg tror på det personlige engasjement! Staten trenger ikke å sy puter under enhver fin (eller ufin) aktivitet.
Men når disse tingene er sagt, er det nok en egenskap som jeg tror er ekstra positivt ved stat og kirke, som jeg vil skrive litt om.
Det kan hende jeg tar feil, men jeg mistenker at nettopp fordi statskirken har måtte appellere til folk flest, ved å f.eks begrave så godt som alle nordmenn, har den også vært forsiktig med å dømme menneskers skjebne i det hinsidige.
Jeg anklager ikke kristne utenom statskirken for å være “simpletons” som uten videre betrakter mennesker som fortapt fordi de i dette livet ikke har blitt frelst. Jeg tror at mange kristne klarer å stå på at Jesus Kristus er Guds sønn (hvis ikke kan de strengt tatt ikke kalles kristne), og samtidig tenke at bare Gud kjenner hjertene våre, og bare Gud dømmer mennesker.
“Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker. 3″
_ Matteus 7,1-5
Men det står for meg helt klart, at dette er noe statskirkeprester har blitt helt nødt til å reflektere over, da mennesker – som ikke ser på seg som kristne – døpes, konfimeres, vies og begraves, i statskirken.
Dette er en egenskap i hvert fall jeg vil verne sterkt om også den dagen stat og kirke vinker hverandre farvel.
