God nok? – Om å forandres
Skrevet av Rebekka
Hele livet har jeg vært en kristen. Jeg har omtrent vokst opp på bedehus/i kirken, og “gått løpet” fra søndagsskole og videre til aktiviteter og møter for eldre barn og ungdommer.
Etter videregående ville jeg bruke ett år på å gi noe tilbake til menigheten jeg selv hadde fått så mye glede i. Jeg ble derfor ungdomsarbeider.
Til å begynne med var det kjempemorsomt! Jeg fikk være med på utrolig mye spennende, se alle de forskjellige aldersgruppenes opplegg, hjelpe til med ting jeg ikke visste menigheten holdt på med, og ikke minst bli kjent med utrolig mange herlige ungdommer!
Etterhvert forandret dette seg. Det går fint å jobbe 50-timers uker av og til, men når jeg skulle jobbet ca 20 timer og det aldri ble under 35, aldri en fridag, aldri kunne gå på et møte og ha fri, ikke noe ansvar, da ble jeg sliten. Jeg prøvde å ordne det, tok meg til slutt ei uke fri og reiste på tur med kjæresten. Det var utrolig deilig, og jeg fikk en ny giv. Jeg hadde fått hjelp til å begrense oppgavene mine, og ting så ut til å gå bra for første gang på flere måneder. For godt til å være sant – ja…
Etter en ukes tid begynte det igjen. “Du som er så flink…” “Du som er så snill…” “Jeg har det så travelt, du vil ikke være så grei å…” osv, osv, osv. Og jeg smilte, sa jada og holdt inne et primalskrik. Jeg hadde det ikke greit, det var ikke ok, de skulle ikke spørre meg om mer enn jeg hadde fra før av, det var mer enn nok! Men neida, det bare fortsatte.
Til slutt var jeg så sliten og lei av slik livet hadde blitt, at jeg flere ganger (ofte daglig) vurderte å få en slutt på alt sammen. Det ble skummelt å kjøre bil, det ble farlig å ha en lommekniv i lomma, for jeg visste ikke hva jeg kunne tenkes å finne på når de tyngste tankene kom stormende… Det som holdt meg oppe, var kjæresten min.
Som dere antageligvis har skjønt, skjedde det ikke noe, selv om jeg to ganger kom så langt at jeg hadde skrevet selvmordsbrev… Uten den fantastiske kjæresten min, er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde vært i live i dag.
Det ironiske er at det året skulle bli et år som fikk meg nærmere Gud, lot meg oppdage mer av Bibelen, fikk meg til å vokse, gjøre meg mer lik Jesus, styrke troen min. Nå sitter jeg og føler meg lenger borte fra Gud enn noensinne, har mistet troen på Bibelen, føler meg utrolig liten og skrøpelig til sinns, og har egentlig frasagt meg troen.
Jeg tror ikke Gud kan bry seg spesielt mye om meg, når året jeg skulle bruke på Ham ble brukt _mot_ meg. (Og jada, jeg ba ufattelig mye før jeg tok stillingen som ungdomsarbeider, jeg leste mye i Bibelen, jeg var selve stjerneeksempelet på “snill, flink kristen pike”!) Når Gud tydeligvis ikke brydde seg nok til å gi meg et bittelite ønske om å leve, da ville jeg ikke være venn med Ham lenger!
Noen vil kanskje si “hva med kjæresten din? Ble ikke han sendt av Gud?”
Vel, i så fall synes jeg kanskje at Gud kunne vist meg det? Det eneste jeg ønsket for det året, var å bli bedre kjent med Gud, kanskje få et slikt “møte” som så mange andre snakker om at de har hatt, kanskje få tungetale (etter å ha blitt sett ned på for at jeg ikke hadde talt i tunger, og omtrent blitt fortalt at kun “ekte” kristne talte i tunger), utgi en diktbok, osv.
Jeg har skrevet dikt fra jeg var liten, etterhvert mer og mer seriøse, med kristent budskap, ofte om trøst og hjelp. Disse versene har “kommet til meg”, ofte når jeg har hatt det tungt, og hjulpet også meg. Men da jeg hadde det tyngst, kom ingenting. Ikke et bittelite vers. Og det har det heller ikke gjort etter det året. Kanskje tre, men det er ikke lenger det samme. Det betyr ikke noe for meg lenger. Kristendommen betyr ikke noe for meg lenger.
Det som er rart, er at jeg fremdeles tror at det finnes en Gud der ute. Jeg er altså ikke helt ateist, kanskje agnostiker. For jeg tror at selv om det finnes en Gud, og at Gud bryr seg om enkelte personer, tror jeg ikke at jeg er “god nok” eller noe, siden Han ikke bryr seg om meg. Jeg får stadig høre om mennesker som har hatt det som meg, så ble de frelst og halleluja! – nå er de fri fra “depresjonens demoner”, osv. Hyggelig å høre for en som fikk slike “demoner” som kristen og allerede frelst…
Beklager at dette ble langt, men jeg måtte lette litt på trykket og ble inspirert av en annen som hadde et innlegg her om hvordan han mistet troen sin…
Mvh
Forhenværende kristen
juni 14, 2008 kl. 5:27 pm
Hei Rebekka. Dette syntes jeg var trist lesning. Og ikke tro at jeg mener det som om jeg ser ned på deg for at du har mistet troen.
Beklager at jeg må komme med et veldig dumt spørsmål her, men hvorfor kunne du ikke si ifra til disse menneskene som stresset deg at du ikke orket mer jobbing i forhold til disse kirkelige sammenhengene?
Når det gjelder disse elitistiske holdningene knyttet til tungetale (da er man liksom “ekte kristen” som du sier), og at man blir befridd fra all sykdom, depresjon osv, så tror jeg at dette ikke er evangeliet. Det blir en forvrenging. Jesus lovet oss nemlig ikke at vi skulle få et flott liv når vi blir kristne. Nei, han lovet oss at han skulle være der med oss gjennom våre tøffe stunder.
Kristenlivet overalt i Norge – tydeligvis også i enkelte bedehus etter det du forteller – er preget av denne feile teologien, altså fremgangsteologien. Den står i stor kontrast til Luthers korsteologi. Du kan lese mer om forskjellene her: http://home.c2i.net/DeGamleStier/artikler/herligh.html
Jeg vet ikke om denne kommentaren her ga deg noe, men jeg vil du skal vite at jeg ønsker at Guds veier skal bli dine veier og at jeg ønsker deg alt god, uansett hvilken retning livet ditt tar
Takk for ditt ærlige innlegg!
juni 14, 2008 kl. 7:22 pm
Hei..
I alle miljøer er det ofte slik at den arbeidsvillige blir dynget ned av arbeid. Det er rart at man i kristne org. ikke forstår bedre og hjelper unge mennesker til å sette grenser….Men sånn er det altså… og mange aktive flinke folk har måttet lære å si nei på denne vanskelige, litt skuffende/stressende måten som du beskriver…
Når du beskriver dette med å miste troen… så tenker jeg litt ut fra det jeg selv har opplevet ..at særlig i unge år er man så selvsentrert.. og tar alt personlig… og så ønsker man så sterkt å bli sett, satt pris på… og så blander man dette opp i frelsen..
frelsen gjelder alle..også deg… fordi Gud elsker alle… også deg… så døde han på korset for alles synder…også dine….
og oppstod og gir evig liv til alle.. også deg…
og det er helt uavhengi av hvor flink eller dårlig du er… bare avhengi av vat dette gjør Gud..
Så vårt fokus er på hans arbeid.. ikke på vårt eget.
Hvis du ønsker at Gud skal gripe følbart inn i ditt liv.. så får du snakke med han om det,klage litt til ham osv.. men… for å vite seg frelst er det kun troen på det han har gjort som skal til…..
Lykke til i den rare troens liv…. hvor det er det gud gjør som er vår glede!
juni 15, 2008 kl. 1:17 pm
Jeg er ikke kristen, så skal ikke legge meg bort i den religiøse biten. Men dette er jo et generelt problem ,uansett om man er religiøs eller ikke. Noen er ja-mennesker som tar på seg alt og alltid setter andre først, andre har litt for lett for å tenke på seg selv først og forvente mye av andre. Det er vanskelig å finne balansen mellom å være dørmatte og egoist.
Det er også lett å forvente at andre skal tenke på samme måte som en selv. De som stiller opp for alle andre forventer kanskje at andre skal tenke like mye på dem. At andre skal tenke over at nå har hun gjort mye, nå trenger hun nok en pause, og så la være å be om mer. Kanskje setter pris på det man gjør. Problemet er at de som sier ja til alt tiltrekker seg dem som gjerne vil at andre skal gjøre alt for dem. Når man er vant til å kreve tenker man ikke over at andre kanskje gjør ting de egentlig ikke har lyst til.
Jeg var tidligere alt for opptatt av å gjøre andre fornøyd, og satte meg selv sist. Det fungerte greit så lenge jeg hadde mye overskudd og tid til alt. Så ble jeg veldig syk, og opplevde at min beste venninne ble irritert fordi jeg ikke kunne gjøre alt for henne lenger, istedet for å være der for meg. De som faktisk var der var folk jeg kjente men som ikke hadde vært av de nærmeste vennene. Jeg skjønte da at de mest godhjertede hadde druknet litt i kravene til de som først og fremst var interessert i hva jeg kunne gjøre for dem.
Jeg lærte å ta ansvar for hvem jeg ville ha i livet mitt. Hva slags venner som er verdt det, hvem som gir noe tilbake. Jeg lærte å si nei, å ikke la folk kreve mye mer av meg enn av seg selv, eller enn hva jeg krever av dem. Og å sette mål som hadde med indre lykke å gjøre. Å ikke la andre styre hva jeg skulle forvente av meg selv, men gjøre det som føles riktig istedet. Det jeg får mest ut av, uavhengig av hva andre skulle tenke om saken.
Jeg får litt inntrykk av at du har jobbet hardt for å kunne prate i tunger eller lignende fordi du ikke føler deg god nok uten. Fordi andre har sammenlignet deg med de “ekte kristne” som kan sånt. Jeg mistenker at det disse menneskene sier har mer med mindreverdighetskomplekser enn religion å gjøre. Å lage regler for hva som gjør en person mer verdt enn andre og hva som er riktig, er noe man gjør i forsøk på å hevde seg selv. Det er rett og slett dårlig oppførsel av usikre personer, som gjemmer seg bak en religion.
For du trenger ikke Gud til å hjelpe deg til å bli god nok når du er god nok allerede. Istedet har du fått en opplevelse du kan lære av. At man ikke blir lykkelig uansett hvor hardt man prøver å tilfredsstille krav satt av andre mennesker. Nå er det opp til deg å høre på deg selv, velge hvem du vil omgås, hvem som får deg til å føle deg verdsatt, ikke sett ned på. Mennesker med ekte nestekjærlighet, noe det å tråkke ned folk på denne måten er det motsatte av.
Om du kommer til at Gud har gitt deg denne muligheten, eller at det bare er sånn livet er, er ikke så viktig for meg. Men jeg håper du velger å være tro mot deg selv først og fremst, og tar avgjørelsene du føler er riktige. Det er fullt mulig å bry seg om både seg selv og andre, og å omgås mennesker med samme holdning.
Ønsker deg lykke til!
juni 15, 2008 kl. 3:08 pm
Minneapolis:
Kjempeenig ! Dette er folk med dårlig oppførsel, enten de er kristne eller ikke….. det har ikke med religion å gjøre, men med dumme mennesker.
juni 23, 2008 kl. 9:13 pm
1. Det er trist å ha opplevd det også…
Dumme spørsmål har dumme svar: Jeg klarte ikke si ifra. Jeg har alltid vært den som sa ja, og klarte ikke å si nei. Dessuten var jeg jo tross alt ungdomsarbeider, og skulle da gjøre slikt, for det gjorde de i fjor! Så flott, bortsett fra at de var to, og ingen av dem lignet meg…
2. Ja, det er mange slitne mennesker i menigheten, for litt under 10% gjør litt over 90% av arbeidet…
Jeg har forresten klaget. Jeg har ropt, skreket, grått, bannet for første gang i mitt liv, skrevet brev til Gud og lest det høyt, gjort alt tenkelig og utenkelig for å få kontakt, men ingen resultater.
Jeg kan tro at Gud sendte Jesus, at Han døde for verden, osv. Men jeg tror ikke at jeg godtar det likevel. Jeg klarer ikke forklare det mer enn det. Det er der, men likevel ikke. Kanskje jeg klarer å sette ord på det en annen tid på døgnet, jeg vet ikke.
3. Jeg synes også det er dårlig gjort å få andre til å føle seg mindre verdt. Jeg holder på å bygge opp igjen selvbildet mitt, men slike ting tar dessverre utrolig lang tid. Men nå håper jeg på solid fundament så det ikke raser sammen igjen!
juni 24, 2008 kl. 7:50 am
Til Rebekka: Skjønner…beklager at jeg spurte så dumt. Jeg må vel bare innrømme at jeg ikke forstår det helt, men vi mennesker er jo forskjellige. Lykke til med gjenoppbyggingen av selvbildet ditt, Rebekka. Jeg kan be for deg om du ønsker det. Sånt er en lang prosess, – det vet jeg.
Jeg synes det er interresant at du tror, men allikevel ikke tror. Jeg tror faktisk en del føler det slikt…jeg tror nok en gang det har å gjøre med hvilken teologi vi blir lært. Blir vi lært om en Gud som griper inn i våre liv på overnaturlig vis og gjør oss fornyet og glade stadig vekk, og vi ser at dette ikke passer sammen med erfaringen, – så kan det medføre til at vi ikke ser på oss selv som “verdige til å være kristne” (som om noen er dèt), og det gjør også at vi kanskje stiller feile krav til Gud.
Lærer vi derimot om at Gud er med oss gjennom gleden men også lidelsene i livet, så blir han først og fremst en motiveringsfaktor og ikke en mirakelmann. Se på Jesu eget liv, og se på de kristne martyrene gjennom tidene som har blitt forfulgt,torturert og drept for sin tro. Hva skal de si? Skal de si at Gud ikke var med dem eller at de ikke var gode nok kristne?
For det er noe vi kan glede oss til, og det kan motivere oss til å ta rette valg, tror jeg.
Selvsagt var Gud med dem, og de kommer til å tilbringe evigheten med ham. Jeg tror det var det de fokuserte på. Jeg vet jeg selv kan bli flinkere til å ta innover meg dette, f.eks ved å be over det. Jeg tror på det, men å tro på noe innebærer jo ikke automatisk at vi liksom har tatt det helt inn over oss
NÅ skal jeg slutte å mase..
Men det var litt av tankene jeg hadde omkring dette da.
juli 2, 2008 kl. 7:51 pm
Til Red:
Jeg tror kanskje at dersom det hadde vært noe fysisk, hadde det vært greiere, på en måte. Da hadde det vært noe jeg kunne sette fingeren på og si – der er det vondt, der er problemet! Slik jeg hadde det, forstod ingen at jeg hadde det vondt, det syntes ikke.
Jeg må bare si at jeg misunner mennesker som (deg?) som klarer å si nei helt uten videre. Jeg føler meg utrolig kjip og slem hvis jeg sier nei til noe jeg _egentlig_ kan få til å gjøre, selv om jeg ikke har lyst. Jeg jobber med dette, og mange andre ting…
Jeg har alltid lært at Gud er med gjennom lidelsene, hørt historien om Fotsporene, osv, men likevel… “Alle” snakker slik om en trygghet de føler, vissheten om å være frelst, store ting de har opplevd, mirakler de har sett, vekkelser de har deltatt på, you name it! Jeg har bedt for ei vond tå som ble bedre, men det kan like gjerne ha vært på grunn av at jeg holdt på den og den ble varm og god igjen…
Jeg vet ikke helt hva jeg vil, for jeg vil ikke være blant dem som maser og klager over aldri å ha opplevd noe spesielt. Jeg har gått tålmodig og ventet og bedd i flere år, nå har jeg vel mer eller mindre gitt opp, men likevel holder jeg døra litt på gløtt, sånn i tilfelle… Men skulle jeg dø i kveld, aner jeg ikke hva som ville skjedd. Jeg vet ikke om jeg ville kommet til himmel eller helvete, eller om jeg i det hele tatt tror at disse stedene/tilstandene eksisterer – eller om alt bare er over når vi dør.
Problemet mitt er vel også at jeg lurer på så utrolig mye, som jeg aldri turte å spørre om da jeg vokste opp, og ikke kan spørre om nå uten å fremstå som “hedning” – noe jeg ikke vil, med tanke på at jeg nettopp var ettåring og forbilde for en haug ungdommer… Jeg spør mannen min, som er kristen, men han kan ikke svare på så mye, og spør jeg ham om alt, begynner han også å tvile, og det vil jeg ikke heller! Jeg vil bare ha svar, men jeg aner ikke hvor jeg skal få dem fra…
juli 3, 2008 kl. 6:24 pm
Til Rebekka: Jeg forstår, men hvorfor skal du oppleve noe spesielt? Jeg vet om kristne som ikke har opplevd noe overnaturlig og de som har det. Selv har jeg også det.
Men jeg tenker at dette lett kan bli et mål fremfor et middel. Selvsagt er det et middel fordi det kan styrke troen vår.. Så jeg forstår jo selvsagt hvordan du tenker i forhold til det tror jeg. Men det betrygger meg også at det finnes kristne som tror helt på tross av i grunn. For troen får vi av Gud på forskjellige måter. Det er ikke slik at hvis vi ikke opplever tungetale når vi blir åndsdøpte, så er vi ikke frelst “på ordentlig” f.eks..
Men disse spørsmålene du har, kanskje du kunne stillt dem her på bloggen? Skrevet et nytt innlegg. Så kanskje du får svar, fra forskjellige personer. Jeg er i hvert fall her for deg og vil gjerne komme med betraktninger. Så du er hjertelig velkommen til det.
Det finnes jo også prester og predikanter som skriver på nettet – dem kan du kontakte. Og så håper jeg det finnes flere kirkesamfunn i nærheten av der du bor, så du også kan ta kontakt med de.
Du vil gjerne bli skuffet over en del av svarene du får, men kanskje du også blir overrasket, og ser over at også de har tenkt igjennom mye av det du tenker på..?
Du skrev forresten: “Men skulle jeg dø i kveld, aner jeg ikke hva som ville skjedd. Jeg vet ikke om jeg ville kommet til himmel eller helvete, eller om jeg i det hele tatt tror at disse stedene/tilstandene eksisterer – eller om alt bare er over når vi dør.”
Noen mener at Helvete faktisk ikke er et sted, men faktisk betyr utslettelsen av vår sjel. Altså at vi slutter å eksistere. Så kanskje ateistene har “litt” rett de også..? Ikke vet jeg.
Sarah har uansett skrevet litt om dette i innlegget sitt her:
http://kristendommen.wordpress.com/2008/06/03/finnes-det-egentlig-et-brennende-helvete/
oktober 21, 2008 kl. 6:23 pm
Kjære Rebekka.
Det har blitt en god stund siden du skrev ditt første innlegg her, så jeg vet ikke om dette blir lest. Men hvis dette området fortsatt er i gang, slik at du leser dette, så vil jeg gjerne skrive deg noen ord.
1 Gud krever ikke noe av deg, annet enn tro. Og tro er ikke noe du kan eller skal prestere, tro er TILLIT.
2 Denne tilliten kan du ikke ta deg til av deg selv, den er noe som blir GITT deg gjennom ordet i Bibelen.
3
oktober 21, 2008 kl. 6:44 pm
Kjære Rebekka!
Det skjedde ett eller annet med PCn min, så svaret ble sendt før det var ferdig. Det jeg skulle si som punkt 3, var at
Gud handler på helt andre måter enn hva vi tenker. Guds tanker er høyere enn våre tanker, Guds veier er høyere enn våre veier.(Jes 55,8)
4 Ikke alle taler i tunger, 1. Kor. 12,30
5 De som var dine ledere burde skamme seg!! De tok ikke ansvar for et ungt menneske.
6 Den som taler profetisk er større enn den som taler med tunger, den som taler med tunger, oppbygger seg selv. Men den som taler profetisk, oppbygger menigheten. I en menighetsforsamling vil jeg heller tale fem ord med minforstand, enn ti tusen ord med tunger. 1. Kor 14,4.5.19
7 Les Jesaja kap 40 – 55
8 Be, (om å få være kristen) så SKAL du få (være/bli det) Let (etter Guds rike) så SKAL du finne det. Bank på (døra til Guds rike), så SKAL det bli lukket opp for deg Matt. 7.7
9 Gud velsigne deg!