En fanatisk tro og et kristent liv – Kan det kombineres?
Skrevet av Frode
Kan man leve et fanatisk trosliv og likevel kalle seg en kristen? Jeg har veldig lyst til å ta frem et privat eksempel. Jeg sto frem som bifil som 16 åring, og hadde det egentlig veldig bra med det valget.
Så dro jeg på kino og så “Prinsen av Egypt (En film jeg faktisk har sett 46 ganger) og ble “Frelst” med en gang. Det var en merkelig opplevelse. Jeg fikk dermed lyst til å vanke i kristne miljøer, men det som var så merkelig var at uansett hvor jeg dro fikk jeg en kald skulder fordi jeg fortalte om min legning.
Derfor bestemte jeg meg for å fjerne disse “skitne tankene” i mitt hode. I en pinsemenighet dro jeg. Jeg fortalte presten at “Jeg er bifil, og jeg vil befris”. Han lovte meg at han skulle prøve å hjelpe meg. Så startet møtet og alt gikk bra til ca 15 min inn i møtet, da presten begynte med “Vi har en satans tjener i blant oss, med djevelen i sinn sjel” og jeg tenkte “Oh shit”.
Han stoppet hele møtet og tok meg frem og sa “La oss befri denne mannen fra sjelens pinsler, og la han bli leget” Noen snakket i tunger, noen ba, noen prøvde med eksorsist-ritualer på meg. Ingenting virket selvfølgelig. Jeg gikk ut derfra med tanken “Det er nok noe galt med meg”.Jeg prøvde i 3 år å bli kvitt den delen av meg selv, med forskjellige metoder. Etter som tiden gikk skjønte jeg at det var en naturlig del av meg.
Så er spørsmålet mitt: Var de menneskene kristne? Viste de “Jesu lys” i seg selv? Jeg mener at de ikke var det, men har noen her noen tanker rundt dette å leve et fanatisk liv og leve et kristent liv? Jeg vil gjerne også vite: Hvor går grensen for deg hvor du ikke vil se på en person som kaller seg kristen som kristen?
Frode har også skrevet følgende innlegg: Det å miste sin tro
mai 3, 2008 kl. 2:33 pm
Til Frode: Jeg synes selvsagt at dette er et spørsmål som er verdt å diskutere, nettopp fordi mange vil stille seg samme spørsmål som det du gjør.
Personlig tenker jeg at man er helt nødt å skille troen fra “troslivet”, eller livet. Troen har vi fått fra Gud, og så kan vi legge mye mer i det å ha en tro enn det som strengt tatt er nødvendig.
Mange forbinder jo det å være kristen med å være voldsomt opptatt av tradisjoner, men mange tradisjoner og tankestrømmninger som er i kristne kretser, har ikke nødvendigvis noe som helst med Jesus og Kristendom å gjøre. Kort sagt: Såkalt kristen tradisjon kan være fullstendig annerledes enn kristendom. Se bare på kirkefedrenes primitive syn på kvinnen.
Jeg har vel i utgangspunktet et tradisjonelt syn på seksualitet, men dette innebærer overhodet ikke at jeg tror du må “legge fra deg” din legning (noe jeg er skeptisk til om enkelte i det hele tatt klarer), for å være kristen. Faktisk hadde en slik tankegang innebært at du måtte tatt avstand fra den kristne tro. Bibelen, f.eks Romerbrevet 16, sier jo nemlig at vi får troen fra Gud gratis. Ufortjent. Vi gjør oss ikke fortjent til å kalle oss kristne, og er det noen som forkynner noe slikt er det ikke evangeliet de forkynner.
Jeg er voldsomt skeptisk til den sekteringen vi ser i enkelte kristne kretser, der man tror at absolutt alle problemer kan løses med bønn og helbredelse. Dette henger sammen med herlighetsteologien, som hvis forkynt på en firkantet måte, lett kan ødelegge sterkt for mennesker. Man opphøyer lett vedtatte prinsipper fremfor å se på medmenneskeligheten, og da har vi et problem. Da mister kristne troverdighet.
Nå har jeg jo innsett at i forhold til Gud har ingen mennesker troverdighet. Vi feiler alle og derfor er det livsviktig at vi klarer å skille mennesker fra Jesus. En av de største løgnene mennesker kan tro på, er etter min mening den oppfatning at kristne er perfekte fordi de har en perfekt far. I det å være kristen ligger jo den grunnleggende erkjennelsen i å erkjenne at man er langt fra perfekt. Dette kan imidlertid være lett å glemme.
I noen av brevene til Paulus kommer det frem at Jesus vil forkaste dem som har helbredet mennesker og kastet vekk demoner. For de brydde seg ikke om relasjonen til ham. Jeg tolker det dithen som at de forkastet medmenneskelighet, kjærlighet. For Paulus skriver jo nemlig også at troen uten kjærlighet er en død tro.
Så jeg tror at mennesker kan være frelst, men på samme tid velger de av helt egen vilje å fokusere så feil at det ikke er noen automatikk i veien til himmelriket. Kjærlighet, medmenneskelighet, ydmykhet – det må være mantra for den som blir kristen. Ikke mantra FOR å bli kristen, men mantra fordi man har BLITT kristen. Vi søker å elske andre, fordi Gud elsket oss først og alltid vil elske oss.I en sunn gudstro blir det gode frukter.
Hvor går min grense for det å slutte å betrakte en person som ikke-kristen? Si dèt. Jeg synes det er et vanskelig spørsmål. Jeg tenker jo slik av og til, som det primitive mennesket jeg tross alt er
Det vil si at jeg dømmer sikkert alt for lett hvem som er og ikke er kristen.
Men heldigvis er det ikke min oppgave å dømme
Jeg har nemlig ikke evnen til å se inn i Guds hjerter slik Gud har. Mennesker aldri bare det vi (tror vi) ser.
mai 3, 2008 kl. 5:48 pm
Oups. Mente selvsagt “menneskers hjerter”, ikke “Guds hjerter”
mai 4, 2008 kl. 3:51 am
“Jeg vil gjerne også vite: Hvor går grensen for deg hvor du ikke vil se på en person som kaller seg kristen som kristen?”
Det er et spørsmål som avler særdeles subjektive svar utifra en mengde varianter av subjektive virkelighetsoppfatninger. Det er umulig å komme med en faktisk påstand til dette spørsmålet.
Vi definerer virkeligheten først og fremst utifra våre egne forutsettninger. Forutsettningene fra et kristent synspunkt mener jeg ligger i hvilken grad man tar skriften bokstavelig og hvilke “føringer” man legger opp for sitt eget kristenliv og andres utifra oppfatninger man har om skriften.
Og skriften er veldig klar på noen punkter men samtidig veldig vag på andre. Man kan rett og slett ikke bruke bibelens ord konsekvent som mal og rettesnor for sitt eget liv, da blir man tullerusk!
Og det har vi sett nok av eksempler på …
Hilsen eks. kristen.
mai 4, 2008 kl. 6:12 am
“Jeg vil gjerne også vite: Hvor går grensen for deg hvor du ikke vil se på en person som kaller seg kristen som kristen?”
For meg, så går grensen ved bevisst synd. En person som uten problemer lyver, stjeler, er utro, snyter på skatten m.m og som samtidig sier at han er kristen, er ikke en kristen i mine øyne.
Ikke misforstå meg dithen at jeg sier at en kristen aldri kan gjøre feil, det er ikke det jeg mener. Jeg mener spesifikt personer som ønsker å lyve, ønsker å stjele, ønsker å være utro, ønsker å snyte på skatten m.m og samtidig ønsker å være en kristen. En slik person er ikke en kristen i mine øyne I tillegg så er en person som mener han kan gjøre seg fortjent til frelsen, ikke en kristen person i mine øyne. Dette samsvarer med brevene til Paulus og 1.Johannes brev, personer som mente de kunne gjøre seg fortjent til frelsen var ikke kristne, personer som ønsket å leve som syndere og kristne var ikke kristne mennesker.
Det du Frode forteller om fra det møtet, får meg til å tenke på Paulus sitt syn på loven. Han opphevet ikke loven, bare de delene av loven som kunne brukes til å skille jøder fra hedningene ( som omskjærelsen, sabbaten ). Men de delene av loven som ikke ble opphevet, understreket Paulus skulle praktiseres utifra det dobbelte kjærlighetsbudet. Sagt på en annen måte, loven skulle leses og praktiseres gjennom det dobbelte kjærlighetsbudet.
Det du forteller at den pastoren gjorde, blir da en tydelig ubibelsk måte å praktisere loven på, som får meg til å lure på om den pastoren kanskje hadde et bevisst/ubevisst ønske om å herske over andre. Hvordan mener jeg da at den pastoren skulle reagert ?
Han burde ikke ha trukket deg frem i møtet på den måten, fordi det dobbelte kjærlighetsbudet forpliktet han til å ta hensyn til dine følelser og hvordan du ville opplevd å bli trukket frem på den måten. Istedenfor burde han ha tilbudt deg samtaler og oppfølging utenom møtenene mellom deg og han, for på den måten å hjulpet deg til å takle livet ditt og levd rettferdig for Gud.
Desverre så ser vi nok alt for mange ledere og pastorer innenfor kristen Norge som bevisst/ubevisst ønsker å herske over andre. Og vi ser alt for mange ledere og pastorer som er biblister. ( Biblisme= å lese bibelen slik som den står uten å ta hensyn til historisk kontekst )
Biblisme er en veldig fin måte å lese bibelen på når man leser den privat, men skal man forkynne eller lede en menighet, så kan man ikke praktisere biblisme. Om man alikavel gjør det, så ender man opp med slike hendelser som den du refererer til Frode.
mai 4, 2008 kl. 7:43 am
Red: “Men heldigvis er det ikke min oppgave å dømme” Nei det er kanskje ikke din oppgave, og vi skal kanskje være glad for det alle sammen at vi ikke har den oppgaven. Men kan vi ta avstand til de vi mener gjør gale ting innenfor kristendommen? Er vi kanskje av å till litt FOR redde til å “dømme” fordi man mener at “det tar gud seg av”?
Helge: “Og skriften er veldig klar på noen punkter men samtidig veldig vag på andre. Man kan rett og slett ikke bruke bibelens ord konsekvent som mal og rettesnor for sitt eget liv, da blir man tullerusk!” Amen, kunne ikke være mer enig!
Ørn Myhre: Først og fremst: Utrolig bra svar! Noe jeg synes først og fremst du skriver bra er “Jeg mener spesifikt personer som ønsker å lyve, ønsker å stjele, ønsker å være utro, ønsker å snyte på skatten m.m og samtidig ønsker å være en kristen. En slik person er ikke en kristen i mine øyne” Flott at du gir et så konkret svar!
mai 4, 2008 kl. 10:58 am
Til Frode: Nei, det var ikke det jeg mente. Vi skal refse våre brødre og søstre om vi mener de gjør noe ubibelsk og urett, det står jo faktisk i Bibelen. Det har jeg jo da også gjort på denne bloggen i forhold til Kristenblogg.no f.eks. Det er viktig å vise at det er en bredde blant kristne. At vi er individer, uansett hva andre velger å tro.
mai 5, 2008 kl. 11:02 pm
Det som ihvertfall er helt sikkert er at ikke noen av dere kan si om jeg er Guds barn (kristen), eller ikke. Vi blir frelst av tro, ikke gjerninger. Ergo kan heller ikke gjerningene frelse meg. Gud ser i vårt hjerte. Hva jeg har i mitt hjerte vet bare Han. Hvem vet hvilke frukter som kommer fram der uansett hvilken livsførsel jeg måtte ha.
Gud velsigne dere
mai 6, 2008 kl. 2:25 pm
Til Dag Ivar: Helt enig. Jeg og alle andre har ingen rett overhodet til å definere deg eller andre som “innenfor” eller “utenfor”. Bare Gud vet.
Jesus Kristus velsigne deg også!