Tanker om relasjoner
Det er da 4 spørsmål du trenger å stille deg, som alle har å gjøre med hovedspørsmålet: Hvordan påvirker de deg?
Spørsmål nr 1 er: Hva henter han/hun ut av meg? Forfatteren William Alan Ward sa følgende: “En sann venn kjenner dine svakheter, men viser deg dine sterke sider. Føler det du frykter, men styrker din tro. Ser dine bekymringer, men befrir din ånd. Innser det du ikke klarer, men legger vekt på dine muligheter.”
Spørsmål nr 2 er: Hva tenker han eller hun om meg? Mennesker har en tendens til å bli det den viktigste personen i deres liv tror de kan bli. Det er i virkeligheten slik våre barn utvikler seg. Vi tar i mot uttalelsene fra de vi ser opp til.
Spørsmål nr 3 er: Hva mener han/hun om min fremtid? Paulus sier til Timoteus i Tim 4:12: “La ikke noen ha små tanker om deg, fordi om du er ung”. Forstår de viktigste personene i livet ditt dine planer? Hjelper de deg eller hindrer de deg?
Spørsmål nr 4 er: Hvordan oppfører han/hun seg mot meg i vanskelige tider? De varige forbindelsene i ditt liv er de som nøler med sin mistanke, men har lett for å stole på deg. Er sene til å fordømme, men har lett for å unnskylde. Er sene til å fornærme, men har lett for å forsvare. Er sene til å henge ut, men raske til å beskytte. Er sene til å irettesette, men raske til å bære over. Er sene til å bagatellisere, men raske til å verdsette. Er sene til å kreve, men raske til å gi. Er sene til å provosere, men raske til å hjelpe. Er sene til å bli ergerlige, men raske til å tilgi.
Dette er utdrag av en forkynner som heter Derek Prince. Dette traff meg veldig i påsken som var, da jeg hadde så god til å fundere. Det har gitt meg noen aha-opplevelser i forhold til hvem som er mine virkelige venner, og gode familiemedlemmer.
Konklusjonen for min egen del, uten å utlevere, ble at de fleste av mine venner kom positivt ut på dette, men de jeg er i familie med kom dårlig ut. Dette var skremmende for meg, med tanke på at de man vokser opp med – foreldre,søsken,tanker og onkler – de nærmeste man har rundt seg, er de man ser opp til. Det er de som danner selvbildet ditt.
Det er litt av en oppvekker.
mars 31, 2008 kl. 8:13 pm
Ja, denne “mekanismen” er vel både viktig og velkjent, jeg synes dette dukker opp i ulike sammenhenger titt og ofte. Som du også sier er dette måten barn utvikler seg på, og også mellom mennesker i alle aldre fungerer denne “speilingen” og forventningen som et bidrag til å forme personligheten sin. Du gjengir en variant i en ny drakt, med fire sentrale spørsmål, og det gjør det jo ikke mindre spennende
Men jeg lurer på: hva gjør dette til et kristen/ ikkekristen-tema? Jeg er humanist, tror ikke på noen overordnet guddom, men i min tro på mennesket er jeg veldig bevisst på dette du skriver om. Jeg er veldig nysgjerrig på hvilken sammenheng dette har til religiøs tro, kanskje er det noe i hele talen til den kristne forkynneren du gir utdraget fra, som vil være oppklarende for meg?
april 2, 2008 kl. 7:17 pm
Til Juni: Hei, kjekt med kommentar fra deg
Håper du kan tilgi meg for sent svar.
Hele den kristne troen bunner i kjærlighet, og det å ha sunne relasjoner har jo å gjøre med ekte kjærlighet. Og så tror jeg at mennesker vil utøve den på en mer uselvisk måte mot hverandre, uten at en trenger å tenke taktisk for hvordan en skal oppføre seg, når en har tatt i mot Jesus.
Jeg har ikke sagt at dette har med religiøs tro å gjøre, men med kristen tro å gjøre. Det er forskjell på religiøsitet og kristen tro, – det å være fyllt av Guds kjærlighet i hjerte og føle hans nærvær. Religiøsitet, islam, jødedom, og andre religioner, går ut på at mennesket er nødt å oppfylle visse krav for å være Gud verdig.
Men i Bibelen blir sånn religiøsitet snudd på hodet. Den presiserer at ingen av oss er verdig for alle gjør feil, men Guds nåde og kjærlighet har latt Jesus bryte igjennom fra Evigheten til vår fysiske verden, slik at han kan dra oss med til Gud om vi ønsker det.
Når dette er sagt tror jeg nok at det finnes mennesker som er ikke-kristne som deg som utøver kjærlighet på en bevisst og riktig måte. Og det motsatte kan også gjelde folk som har blitt kristne.
For man kan være åpen for Gudskjærligheten selv om man ikke har fått en konkret forståelse av hva Gud (via Jesus) har gjort for oss, og en kan ha blitt frelst men på samme tid ha valgfrihet til å gjøre vonde ting. Og vonde ting vi gjør mot vår neste går før eller siden tilbake mot oss selv.
april 2, 2008 kl. 9:59 pm
Da skal dette ha med kristen tro å gjøre fordi mennesker vil utøve kjærligheten på en mer uselvisk måte mot hverandre når en har tatt i mot Jesus?
Men, jeg har ikke sett noe så langt som tyder på at den kjærligheten som jeg har i meg, er mindre ekte eller uselvisk enn kristnes. Jeg tror jeg kan gå så langt som å si at den faktisk er like god, denne kjærligheten hos meg;-). Du skriver da også at “det finnes mennesker som er ikke-kristne som deg som utøver kjærlighet på en bevisst og riktig måte. Og det motsatte kan også gjelde folk som har blitt kristne.” Men hvorfor gå ut fra at “jeg og mine” er unntak når vi “utøver kjærlighet på en bevisst og riktig måte”, mens kristne er unntak når det motsatte gjelder? Kan vi ikke like gjerne gå ut fra, som det ser ut for meg, at vi er en salig blanding. At vi oppfører oss mer eller mindre kjærlighetsfullt, helt uavhengig av evt. religiøs tilknytning? Vi ser og hører jo ofte nok om eksempler på kjærlighetsløse gjerninger gjort i kristendommens navn.
Du skriver også:
“Hele den kristne troen bunner i kjærlighet, og det å ha sunne relasjoner har jo å gjøre med ekte kjærlighet.”
Vel, jeg kan faktisk med overbevisning hevde at:
Hele min livsanskuelse bunner i kjærlighet, og det å ha sunne relasjoner har jo å gjøre med ekte kjærlighet.”
Jeg er, som jeg skrev i min første kommentar, ganske bevisst på disse “mekanismene” du skriver om, men det er ikke dermed sagt at jeg tenker taktisk for hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg er rett og slett bare bevisst på dette når jeg betrakter relasjoner, hva som kan gå galt og hvordan vi utvikler oss i samvær med hverandre. Jeg synes det er umulig å ikke legge merke til hvordan bekreftede sider hos en person ser ut til å blomstre. Blant annet;-)
Så egentlig er jeg like langt, så lenge jeg ikke kan se noen fortrinn hos kristne når det gjelder relasjoner til andre. For å sette det litt på spissen: kan det ikke heller være sånn at det sier noe om hva en kristen tror om en ikke-kristen?
april 2, 2008 kl. 10:40 pm
Til Juni: Jeg tror du har misforstått meg. Jeg tror altså at Gud kan virke i motivasjonen til mennesker som også ikke har blitt kristne, og i deres følelsesliv. Når vi åpner oss for Gud, – både bevisst og ubevisst, så tenker jeg at han altså kan gjøre motivene våre mer reelle for hvordan vi behandler våre medmennesker. Med hvilken rett kan jeg dømme hva/hvem du er påvirket av? Det ville vært arrogant av meg. Forøvrig tror jeg vi alle kan være påvirket av litt av hvert for å si det slik
Virkeligheten er ikke svart/hvitt, og menneskesinnet er ikke noe unntak.
Så jeg bruker ikke en slik unntaks-tankegang hverken i den ene eller andre retningen for det kan bli for enkelt å sette mennesker i bås, men det å få Gudsåpenbaringen om at Jesus har reddet oss, tilgitt oss, og skapt forsoning mellom oss og Gud, det kan gjøre ekstra underverker i våre liv.
Når vi får vite at vi er elsket av en evig Gud uansett hva galt vi gjør, så kan vi slappe av og vi kan lettere se vårt eget verd. Jeg forstår at mye destruktivt har blitt gjort i kristendommens navn. Vi har så lett for å se på det som en religiøs pakke – “Kristendommen”.
Men det å bli kristen innebærer å ha en relasjon med Jesus som i høyeste grad kan være givende om vi får det riktige gudsbildet. Jeg anbefaler deg å gå inn på Oslo Kristne Senters arkiv og lese prekenene der. Der er det mye fint å lese på etter min mening: http://oks.no/index.asp?tm1=5012&lm1=5157&aid=5157
Ellers kan jeg fortelle litt personlig, om mitt liv og min egen erfaring. Jeg har vokst opp i et ikke-kristent hjem og når jeg da som voksen nå vandrer mellom kristne og ikke-kristne mennesker, så kjenner jeg tydelig kontrast mellom disse. I hva en fokuserer på, og hvordan en forholder seg til medmennesker. Slik at det er også tilfeller der man ser tydelig disse kontrastene, netopp fordi at det kan være lettere for oss å få den overnaturlige uselviske kjærligheten i hjertene våre når Gud rører ved oss.
Men jeg har også møtt mennesker som jeg har tenkt er kristne uten å vite om det. Du vet at, ikke alle mennesker får muligheten til å høre om Jesus, og i hvert fall ikke på en rettferdig og riktig måte! (svovelpredikanter finnes det nok av), sånn at jeg tror Gud er rettferdig og gir alle en sjanse. Han ser inn i hjertene våre tenker jeg
april 2, 2008 kl. 10:43 pm
Dette var en fin og tankevekkende artikkel.
april 4, 2008 kl. 10:22 pm
Til Bollywoodkvinnen:
Aller først: Sene tilbakemeldinger er vi flere om;-) Og jeg er enig med Red i at denne artikkelen er interessant. Men over til dette interessante sidesporet, altså om hvorvidt disse relasjonene er “kristen-spesifikke”.
Så deretter: Ja, vi har nok misforstått hverandre litt. På min side ligger det ihverfall at jeg ikke oppfattet forutsetningen din i første runde. Den forutsetningen som sier at ikke-kristne som har evnen til ekte og uselvisk kjærlighet, kan ha denne fordi Gud virker også i dette mennesket.
Og om jeg nå tolker deg rett, har du en “tilleggsforutsetning” i det samme avsnittet: Denne ikke-kristne er samtidig bevisst eller ubevisst åpen for Gud. Og da er vi atter like langt, for jeg er faktisk, også etter dette, ett eksempel på et menneske som kan føle ekte og uselvisk kjærlighet som føles overnaturlig, og samtidig være bevisst lukket for Gud. Altså ikke bevisst åpen for Gud, som du skriver. Hvis svaret på dette er at Gud virker i også en bevisst lukket ikke-kristen, med de nye tilleggsforutsetninger som trengs, føler jeg at det blir litt som å skreddersy synspunkter etter situasjonen. Og da er vi uansett tilbake til start.
Det at jeg verken tror på din Gud eller at det er noe guddommelig over bibelen, er for meg en trygg, solid og ekte overbevisning som (selvsagt) er forankret i mitt voksne livs refleksjoner og grunninger. Jeg kjenner, akkurat som du, godt til flere miljøer, kristne (både omvendte og med kristen familiebakgrunn) og ikke-kristne. Min overbevisning er nok ikke grunnet i at jeg ikke har fått høre om Jesus på en rettferdig og riktig måte (for å bruke dine ord), det ville nok også de kristne i min nærhet protestere kraftig mot. På samme måte er linken du sender med prekener fra OKS, også et passert stadium i min prosess. Jeg har nå lest noenogtjue av dem seriøst (én fra hver måned de siste to årene), men finner ingenting nytt som bidrar med nye tanker hos meg. Så med respekt å melde, jeg er stadig overrasket over at min person blir så “lest inn i” en kristen kontekst. Jeg skulle ønske at det å være en bevisst, trygg og reflektert ikke-kristen kunne bli oppfattet som å ha noe mer selvstendig tenkning enn at vi “bare ikke har forstått det som kristne har forstått” (I min virkelighet fortoner det seg faktisk motsatt, tro det eller ei!). Jeg håper det jeg skriver her kan bidra til at jeg blir godskrevet noe annet enn at “jeg dessverre har gått glipp av” noe eller “er for blind til å se” noe.
På mine vandringer mellom kristne og ikke-kristne har jeg også mine oppfatninger, akkurat som du. Men mine følelser ligner ikke på de du beskriver at du har (snarere tvert om). Kanskje er våre oppfatninger om hva som ligger i spennet mellom kristne og ikke-kristne, bare et resultat av det vi allerede tror? Sikkert er det ihvertfall at ingen av oss kan legge slike oppfatninger til grunn. For hvem skal kunne avgjøre om en av oss har en objektiv oppfatning om dette?
Vel. En magefølelse sier at dette ikke bærer noe sted hen. Ikke noe vondt blod, kanskje tar vi opp tråden i en annen anledning, og kanskje blir det mer fruktbart da. Men jeg vil bare påpeke noe som jeg synes er viktig i din siste tilbakemelding. For du skrev:
“Med hvilken rett kan jeg dømme hva/hvem du er påvirket av? Det ville vært arrogant av meg.”
Ja, det ville vært arrogant av deg. Men like fullt er det eksakt det jeg reagerer på i svaret ditt. For svaret ditt dreier seg jo nettopp om at den ikke-kristne som føler denne kjærligheten, kan være påvirket av din Gud:-O. (Vi kan jo være enige om at vi også påvirkes av så ymse, men det blir vel underordnet dette poenget her?)