Single kristne usynliggjøres i menigheter/kirker
Skrevet av Sissel
Det jeg skriver nå, skriver jeg av erfaring, og håper at noen pastorer eller prester leser dette. Jeg er en 45 år gammel singel kvinne/enslig mor som har vært skillt i 19 år. Jeg står i statskirken men går i en frikirke og har vært aktiv der i ca 10 år.
Jeg har i årenes løp kommet i kontakt med, og sett og forstått, at det er mange av oss single i statskirke og frikirkesammenheng. Grupperingen single ungdommer har det greit nok på den måten at det er mye tilbud til de i form av sosiale tilbud i menighetene. Det er weekend- og leirtilbud.
Og så har vi jo bibelgrupper da, og leser en i kristne aviser og ser på oppslagstavler i menighetene, er det masse ferie- og weekendtilbud, med familie- og ungdoms-leir, men aldri har jeg noensinne sett eller hørt om noe tiltak eller tilbud for single voksne kristne.
Dette gjør noe med en. Og jeg tenker: Hvorfor skal vi usynliggjøres? Det er slett ikke så lett å komme i kontakt med andre single, når det hverken snakkes om eller legges til rette for. Mens gifte kristne ser man overalt i menighetene, der de går sammen og sitter sammen. De går i bibelgruppe sammen også. Man løper ikke akkurat bort til disse når man er singel.
Jeg savner virkelig at menigheter og kirker tar oss på alvor, og gjør i stand noe sosialt for oss også. Det er liksom ikke naturlig for oss å gå på byn å tro at man kan treffe kristne single der. Det er jo som å lete etter en nål i en høystakk.
Jeg husker tilbake da jeg var 13-14 år og reiste på weekendturer/leir i regi av en kristen menighet. Og jeg må si at jeg misunner min sønn og andre ungdommer i dag som kan gjøre dette. Jeg har også bruk for dette med mine jevnaldrende! Det trenger ikke å være så langt vekke. Poenget er tiltaket, – det sosiale. Det å være på en hytte eller lignende og møte andre som forstår hvordan det er å være i samme situasjon. Noen som deler troen. Samtidig som man selvsagt også ønsker en ny partner.
Jeg lurer jo på om dette er tabu i kristen sammenheng. Det snakkes så mye om homofile og andre grupperinger. Hva med oss? Jeg oppfordrer pastorer og prester til å ta tak i dette.
februar 7, 2008 kl. 2:44 pm
Hei Sissel.
Du er ikke alene om å ha opplevd dette, jeg faller også inn under kategorien single voksne kristne. Jeg er en fremtidig pastor som nå holder på med utdannelsen, jeg skal huske på det du har sagt her sammen med mine egne erfaringer når jeg starter min menighet.
februar 7, 2008 kl. 3:10 pm
Hei Ørn Myhre. Tusen takk for positiv innstilling og at du tar oss på alvor. Det gjelder jo også deg selv skjønner jeg
Det vil gagne din fremtidige menighet.
februar 9, 2008 kl. 9:18 am
Jeg deler samme erfaring som deg, som voksen singel i menigheten. Jeg er redd det er litt tabubelagt jeg..? Stille var det i denne tråden også.
Jeg er kjempeglad for det menigheten gjør for familier og ektepar. De får ikke gjort nok av forebyggende arbeid her mener jeg.
Barn og unge er absolutt i fokus. Det samme er gjerne omsorgsarbeid blant utslåtte og nedslåtte… Eldretreff er også noe vi gjerne finner i menigheten.
De voksne single … de skal integreres de. Jepp. For tenkt om det ble en haug med gjengifte da..?!?!
Jeg skulle ønske gruppa ble tatt mer på alvor. Men jeg forstår også at det er litt vanskelig. Meningene rundt skilsmisse og gjengifte er delt – også i samme menighet. Men pastorer og ledere burde likevel våge å stå opp for dem.
Familier og ektepar er gode resurser for menigheten. Men det er faktisk vi single også. Se på Paulus da?! Råsterk resurs og voksen singel
Kom til å tenke på en artikkel jeg leste for lenge siden; “Singel og salig”
http://www.mannogkvinne.info/dok/taler/kristkirken/08singel_og_salig.htm
Stå på søster!
februar 9, 2008 kl. 3:29 pm
Takk for svar!..leste artikkelen du henviste til.Godt å lese å forstå at en er like mye verd som singel,det tror jeg faktisk også,men lengselen er stor etter en partner som en kan dele tro og liv med.Det hjelper ikke da at pastorer som i den artikkelen skriver at en kan være singel og salig ,når en faktisk lider under å være singel og blir frustrert!
..når en lengter etter nærhet og må gå til fysioterapi for å få løst opp muskler som hadde hatt godt av en ektemann.Jeg er laget for fysisk kontakt,og tror både psyke og alt hadde hatt det bedre.En VEt jo at babyer dør uten fysisk kontakt,det sier litt.
Tror nok noen klarer seg godt uten ,men og at noen trenger mer nærhet enn andre…Har to undulater hvor den ene setter seg på fingeren ,trekker hodet mot nesen min og forlanger å bli klødd!…mens den vrir hodet klør jeg den med nesen..den ligner antagelig meg..hehee,…mens den andre undulaten bryr seg ikke om dette…..jaja.får kose meg med den ene undulaten mens jeg ber “værså snill, send meg en mann!”…..*Smiler*
februar 17, 2008 kl. 2:14 am
Heisann!
Gödt å se at noen setter fokus på dette. Er 40 år og singel og kjenner meg svært godt igjen i det du skriver. Det er liksom bare ektepar som gjelder noe som er veldig synd.
Kanskje vi skulle starte Singel Kirken? hehe
februar 17, 2008 kl. 4:17 pm
Hei på deg du likesinnede søster. Singelkirke ja. Den var god! Hvem ville vært prest der tror du? hehe. I Amerika hadde dette helt sikkert gått. Kanskje det finnes der for alt vi vet. Men jeg har jo tenkt mange ganger på å starte en singel sosial kristen gruppe her i Hordaland, med aktiviteter. Som turer, kino, samtale,osv. Spørsmålet er vel bare om jeg egentlig har tid nok til å ta på meg så mye ansvar. Men det kan jo være andre her får lyst å være med på å starte noe slikt?
februar 20, 2008 kl. 6:06 pm
Noen slik kirke/menighet er vel lite realistisk, men man kunne jo kanskje hatt et slags nettsamfunn/forum for single kristne voksne.
februar 20, 2008 kl. 7:09 pm
Til Trude Lutt: Hei kjekt med respons. Men nettsamfunn? Nei takk. Jeg har behov for menneskelig kontakt jeg
Det var det som var behovet her, hehe. Det er litt vanskelig å gå på tur på nettet! 
februar 22, 2008 kl. 11:52 pm
Forresten, når det gjelder kristent nettsamfunn for single, så kan jeg opplyse om at det finnes en slik side som heter http://www.7ehimlen.com/
april 14, 2008 kl. 8:58 pm
Ja, jeg kan si meg enig i mye av det du skriver om Sissel. Både enslige unge og eldre, ugifte, skilte, enker og enkemenn usynliggjøres i menighetene ved at man i praksis prioriterer behov og ønsker til dem som allerede har en vennegjeng, kjærste eller ektefelle. Dette vises feks ved at møter o a aktiviteter gjøres slik at det er vanskelig å bli kjent med hverandre. Hovedargumentet er ofte at enslige kristne selv “skal ta ansvar” men hva betyr da alt snakket om kjærlighet og tjene hverandre? Som kjent er det jo ikke det som blir sagt som er viktig, men det som gjøres. Det får meg til å tenke på noe en klok person sa: “Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet.” Personlig tror jeg at det er et stort problem i mange menigheter her i landet at man ikke tar ansvar for å hjelpe kristne å finne hverandre! Uansett hva man måtte mene, så er det faktisk spesiellt for norske menigheter å ikke ha egne tilbud til enslige. I menigheter i utlandet er det vanlig med såkalte “singles ministries.. (gjør bare et søk på internett og se alle kirkene som kommer opp med dette som del av sine aktiviteter.)
Hvorfor det er slik her i landet er vanskelig å svare på, men denne mangelen fører utvilsomt til at mange kristne får det unødvendig vanskelig ved at grunnleggende behov for private relasjoner og kontakt i hverdagen ikke blir møtt.
Ofte er det også slik at de som tør å ta opp temaet med andre kristne møter latterligjøring, sinne og endog “åndelig belæring”.
Det er ingenting i Bibelen som tilsier at Gud vil at de fleste kristne skal være enslige, aleneboende og uten private relasjoner..
Noen kan kalles til å være enslige, men da alltid av en grunn; fordi det tjener til det beste for dem og andre, og da bare for dem som kan bære en slik tilværelse. Slik jeg forstår det som står om Jesus og de første kristnes liv, er det med daglig, enkelt felleskap svært viktig både for den enkelte og felleskapets evne til å fungere godt. Gud har jo skapt oss slik at vi fungerer best når behovet for sosialt felleskap er dekket og for de aller fleste av oss innebærer det også å bli gift.
Jeg håper at menighetene begynner å prioritere å bygge felleskap også ved å hjelpe enslige til å danne nettverk og finne kjærester som deler deres tro.
Men om man ikke opplever å bli sett og hørt og kanskje har vært “usynlig”i mange år, så tror jeg ikke man gjør noe galt ved å søke nettverk og kjæreste i en annen menighet eller på andre måter. Jesus forakter aldri et menneskes behov for kjærlighet og kontakt eller skyver folk tilside.
april 21, 2008 kl. 1:45 pm
Jeg vet ikke om dere synes jeg faller helt inn under deres definisjon av “voksen og single”, men jeg ønsker liekvel å delta med noen tanker. Jeg har nettopp fylt 26, er kristen og single. Og det har jeg egentlig vært hele livet. Jeg har vært aktiv med i ungdoms”gruppe” i en menighet, men da som leder. Selv om det var hyggelig, var det ikke noen ideell måte å treffe andre på min alder. Ungdomsgruppene i kirkene er gjerne for dem som er yngre enn meg, så jeg føler at jeg faller utenfor. Jeg har et sterkt ønske om å finne en kjæreste, aller helst en å dele livet med. Det er jo vanskelig nok i seg selv, men enda verre blir det, føler jeg, når man er kristen og leter etter en som deler samme syn på bl.a. seksualitet. Selv i kirkene er det et svært liberalt syn på dette, så hvordan skal man egentlig gå frem for å finne en som “gidder” å bruke tid på en jente som ikke vil ha sex før ekteskapet?
Nettsamfunn har vært nevnt her, og jeg er slik selv at jeg foretrekker å snakke med mennesker ansikt til ansikt, men jeg ser snart ingen annen mulighet enn å ty til nett-dating. Og sånn sett er det jo flott hvis det finnes steder der man vet at alle andre deler mange av de samme synene.
Samtidig hadde jo “single-kvelder” for kristne vært en god ide, men jeg tror kanskje jeg hadde følt meg for usikker til å gå alene (og jeg kjenenr dessverre knapt andre kristne på min alder). Noen av dere har vært gift før; hvordan traff dere hverandre? Kanskje er det ideer å hente fra tidligere erfaringer?
april 21, 2008 kl. 10:41 pm
Til 33: Takk for innholdsrikt innlegg!
Ja, hva skal vi gjøre med dette? Hvis vi er flere slike “kloke” hoder kan vi gjerne starte opp noe, men vet ikke hvor du bor da. Jeg bor i Bergen. Håper det går veien for oss alle!
Til 26: Hei, takk for kommentar
Det er bra at flere blir engasjert av dette temaet. Føler med deg når du beskriver din situasjon. Jeg vet om en kristen dating-side som heter http://www.7ehimlen.com/ Den kan anbales for kristne. Jeg har vært innpå en del andre ikkekristne datingsider og det føles feil. Det er lite kristne å treffe på disse andre. På 7ehimlen derimot merker jeg en seriøsitet og felles Ånd som jeg har savnet. Et godt poeng du sier der med singlekvelder for kristne. Så er jo spørsmålet hvem som vil arrangere slikt. Jeg har selv prøvd for noen par år siden å lufte dette med en av statskirkene, men der ble det ikke tatt godt i mot. Fikk heller beskjed om at det var bedre for meg å gå inn i en allerede eksisterende (bibel)gruppe. Hvis du bor i Bergen, har jeg ellers hørt om at Lagshuset i Kalfaret er et godt treffsted for folk som vil treffe det motsatte kjønn. Det er en kristen studentkafè. Jeg ønsker deg lykke til! 
juni 12, 2008 kl. 6:54 pm
Hei Sissel. Dine og likesinnedes kommentarer, om singellivets frustrasjoner, er så timelig skrevet; om hvordan det jordiske livet er å leve kledd i et menneskelig legeme, som av kjød egentlig er en kledning for to i fellesskap.
Litt eldre enn dere så har tiden gitt meg å være både i ekteskap, noen løse forhold og samboerskap. Slik sett har jeg ikke vært en novise blant pastorer og menigheter, men kanskje en fråtser i toskap. Likevel setter jeg ikke imot hvis noen kaller dette rot for samme ensomhet som singellivets frustrasjoner. For det er vel det dere snakker om? Den ensomheten?
Etter at døden i en ulykke skilte mitt siste forhold, så jeg at livet mitt levde bare i skyggen av selve kjærlighetens lys. Når en sitter slik i det ene og ser inn i det andre så blir man blendet og må orientere seg etter annet enn synet. Det tok langt over året i en slags rus, med nesten materiell og menneskelig ruin, før jeg hørte en tone ligge og lokke på en samklang i meg.
Dette var den lange og tomme natten, som bare et spyd av kjærlighet og lengselens lys kunne trenge gjennom og splintre den mørke ensomheten. Spydets spiss var tonens samklang med den lengselen i meg, som vil enhet med lyset i Guds kjærlighet. Gjennomboret ble jeg, men ikke til en opphøyd og salig hellighet. Det ville både vært for mye fortjent og tåle å bære. Det holdt lenge med synet av først å se min selvmedlidenhet fordi jeg ikke hadde en hånd og holde i min egen. Stakkar meg!
Det var likevel bare komma i setningen som rullet opp hele egoet mitt. Hovedsetningen var at å leve kledd i et menneskelig legeme, i det jordiske livet nå, er å ville ansvar for samhold også i den sanselige kjærligheten, som er erotikken Gud ga skapningene til gleden å være for hverandre. Når jeg stiller fråtseriet opp mot singellivets frustasjoner så får vi ikke samme ensomhet. Fråtseriets ensomhet er tosomheten. Såpen sex og singelliv viser vel den knekkende indre avmakten.
Mens det jeg synes er vakkert i denne bloggen er motet og ærligheten til å si at jeg vil ikke være i aleneensomheten. Heller ikke gå inn i tosomheten, men være som universet vårt; full av kraft og farger, torden, storm og stille vakre solnedganger horisonten ikke greier å binde fast før solen spretter opp igjen, i favnen til sin kjærestes fellesskap – himmelen!
Finnes det mening i denne fortellingen her vil vise seg om den gir ekko tilbake på sine ord.
I så fall er mer i vente. Hvis stillheten svarer tilbake vil det være som å få en satelitt i solarplexus over beltet.
juni 23, 2008 kl. 3:30 pm
Karen 31 år
Helt enig i det du skriver. Jeg er selv singel, har alltid vært det. Aldri hatt en kjærste noen ganger.
Jeg er selv aktiv i en menighet. Er med i menighetsrådet, søndagskole lærer og med i 2 bibelgrupper, men det er ingen ting for oss enslige i menigheten. har tengt evt å starte noe selv, men hvor skal jeg få tid til dette, med full jobb og avdre aktiviteter utenom kirken
juli 18, 2008 kl. 7:02 pm
Hei!
Kjenner meg godt igjen i det du skriver Sissel. Har selv vært alenemor i 12 år og de to siste årene har jeg hatt veldig lyst til å finne en mann, men lettere sagt enn gjort, gitt.
Ville egentlig bare tipse litt om kristne singel samlinger. En kreativ dame har drevet slike samlinger i flere år på bla. Hermon Hotell og du kan få mer opplysninger ved å søke på Liv og Helhet ,v Anne Liv Dalen. Vet også om ett veldig bra kristent nettsted” Christiancafe.com”.
Ellers så har jeg tro for at Gud vil gi oss alle ting ved Han og Han vil at vi i alle ting skal ha det godt. Så det er min trøst, når lengselen blir for stor..
Ønsker deg Guds rike velsignelse og lykke til!
Søsterlig hilsen
Liv:)
mars 26, 2009 kl. 3:34 pm
takker at du tar opp tema. har lyst å si noe. selv er jeg midt i 40 åra har aldri vært gift men opplever at jeg lengter etter en mann både på den ene og denandre måten. når det gjelder nærhet og også noen å dele livet med. opplever stadig vekk at velmenende råd kommer fra gifte de vet ikke hvordan det oppleves å være den som er igjen. Hvordan skal man treffe noen da? savner et sundt miljø for kristne single der man kan finne på sosiale ting sammen for å bli kjent er det noen der ute som vet om noe? er lei av å gå på møte å se folk i nakken.
juli 2, 2009 kl. 2:48 pm
når man har nok med Jesus, og ikke trenger noe annet, først da burde man få seg kjœreste. Desuten, dating er ikke noe bra. Man bør venrte til Gud finner riktig person til ditt kall.