Å tro helt uten gitarfingre
Skrevet av Grøftekanten
http://groftekanten.wordpress.com/
Jeg tror. Jeg tror på så mye. En gang trodde jeg på livet i en menighet. Etterhvert har troen min utviklet seg sakte. Små fragmenter av mine egne tolkninger og meninger har ført meg bort fra menighetslivet. Jeg har en tro som har utviklet seg i takt med mennesker som har vist meg sin tro og de fordommer de måtte ha.
Jeg har selv fordommer. Og jeg ser hvor teite de er og velger å se på det med humor. For egentlig vet jeg. Jeg vet hvor teite fordommene mine er.
Jeg virkelig prøvde å tilhøre en meninghet. Finne balanse og felleskap med meningstrosfeller. Etterhvert ble jeg usikker på om det virkelig var et poeng i å være der. De prøvde virkelig å finne en plass for meg der blant venner. Men jeg falt mellom alle de stolene de hadde. Jeg kan ikke spille gitar, jeg kan ikke synge. Jeg er sjenert i store forsamlinger og har ikke evnen til å holde “hallelujainnlegg” som får tårene til å sprette. Jeg har ikke evnen til å la meg bevege hemningsløst når talene er tåredryppende og bevegende. Så satt jeg der og bare studerte alle som var tilstede med et undrende blikk. Jeg var forundret over at det var mulig å miste så mange hemninger under et enkelt bønnemøte.
Jeg ble etterhvert klar over at jeg ikke kunne brukes til så mye. Og egentlig fant jeg ut at vi ikke var helt meningstrosfeller. Samtidig ble jeg forundret over hvordan enkelte ikke helt blir tatt med i menigheten hvis enkelte tolkninger er forskjellige, eller når man ikke finner nytteverdien ved vedkommendes tilstedeværelse.
Etterhvert ble jeg også så forundret over hvordan man fordømte andre med litt annerledes liv og levned. Og hele tiden falt jeg tilbake til bibelteksten om fariseeren og tolleren (Luk 18.9-14) og 1 Kor 13,13: Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
Når jeg da definerte kjærlighet for meg selv og hva kjærlighet innebærer så fant jeg ut at jeg måtte finne min egen vei.
Og jeg lærte etterhvert at den største lærdom er å stille egne spørsmål og prøve å finne svar på egenhånd. Altfor mange lot være å stille spørsmål, om det var av frykt for å bli stemplet som tvilende eller fordi man tok alt det man ble fortalt for sant vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg savnet den frie dialogen.
I mine øyne har jeg utviklet meg videre. I mine venners øyne er jeg en frafallen.
Men jeg vet at vi alle har ulik trosforståelse. Alle har vi bygd vår tro på fragmenter av erfaringer, egen oppfattelsesevne og egen evne til å forstå og vurdere. Vi har elementer av selvopplevd som påvirker vår oppfattelse av verden og alle de som er rundt oss. Som igjen påvirker hva vi tror på og hvordan vi velger å tro.
Hvem er egentlig frafallen?
Og er jeg ikke verdig menighetens Gud når jeg ikke er flink på gitar, eller kan synge mitt vitnesbyrd ut i usjenert og utilslørt glede?
februar 5, 2008 kl. 5:09 pm
Hva er å være frafallen, og hva faller man i fra..? Kan man falle FRA Gud? Han som har lovet at Han aldri vil slippe oss?
Jeg tror ikke det. “Ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet” sa Paulus.
Det eneste måtte være når vi bevisst velger å gå bort fra Gud. Velger bevisst å ikke tro.
Lurer på hvorfor så mange står utenfor menigheten – uten å passe inn? Betyr dette at de ikke passer inn hos Gud heller?
Heldigvis kan vi kan gå direkte til Gud. Vi MÅ ikke gå via en menighet. Som Paulus sier;
“I ham (Jesus) har vi frimodighet, og i troen på ham kan vi komme fram for Gud med tillit.”
“Den som leter, han finner” sa Jesus. Tror det er rett jeg, å virkelig lete selv. Ikke bare følge alle andre.
februar 5, 2008 kl. 5:38 pm
Til Grøftekanten: Jeg kjenner meg igjen i det du sier med å ha fordommer som man egentlig vet er latterlige. Uten å gå inn på disse her, så vet jeg godt at jeg også har samme problemet. Det er pussig og viser hvor kompliserte vi mennesker kan være. Primitive tanker kan ligge så dypt i oss av en eller annen grunn at intellektet ikke klarer å dra ugresset opp med roten.
Til det andre du skriver her: Den kristne intellektuelle forfatteren C.S Lewis (som bl.a skrev Narnia), skrev flere fortellinger med et klart kristent preg. Jeg vet ikke om du kjenner til noen av dem? Nåvel, poenget mitt er at en av disse heter “Djevelen drypper pennen”. I en grufull men samtidig humoristisk tone sitter en demon å skriver til sin “nevø”, der han forteller hvordan nevøen skal narre en mann som har begynt å gå i en menighet til å slutte å gå der.
Onkeldemonen peker på det simple faktum at en primitiv feil som mennesket stadig gjør, er å dømme Gud for hvordan andre medkristne ter seg. Etter å ha tenkt gjennom dette vil man jo forstå at det er helt absurd og ulogisk. Men likefullt biter mange mennesker på dette agnet.
Nå aner ikke jeg om du kom til konklusjonen at du ikke tror på den kristne Gud, pga denne opplevelsen du hadde, men jeg håper du har troen i behold. Det er da ingen tvil om at forskjellige opplevelser og dogmer appellerer til forskjellige mennesker, og slik jeg ser det er din konklusjon om at “størst av alt er kjærligheten” helt grunnleggende i den kristne tro. Spesielt siden Jesus selv sammenfatter budene og alt som er sentralt i kristendommen i nettopp dette.
I følge min kristendomsforståelse er det jo også feil å tro at andre ender feil fordi de gjør ditt og datt feil, for da tror en jo at ens egne synder er mindre, pluss at en setter seg i Guds plass. Sist men ikke minst burde vi ha nok empati til å ikke se lett se ned på andre for noe de gjør annerledes, men heller prøve å forstå hvorfor de gjør det. Her er det nok sikkert en stor utfordring for mange kristne, men dette tror jeg gjelder mennesker generelt.
Og så er det jo ikke minst viktig å legge til at fra menighet til menighet er det svært forskjellige tendenser. Dette kan selvsagt ha en sammenheng med hvilken teologi man følger, men også andre elementer kan vel gjerne spille inn. Viktig er det uansett å se at det er individer overalt, både de som er “lette”, og de mer intellektuelle som stadig stiller spørsmål.
februar 6, 2008 kl. 7:54 am
Siw: Ja, hva er frafallen…? det har jeg grublet litt på. Kan igrunn signere din kommentar.
Red: …må løpe i møte. Skal lese kommentaren din siden.
februar 6, 2008 kl. 8:50 am
Sånn apropos: Sjekk bloggen “teo og tao”!
februar 6, 2008 kl. 11:55 am
Red: Det er disse forskjellige tendense som er litt interesante. Man definerer veien til Gud utifra menneskelige tolkninger i hytt og gevær. De er så mange og rare og lager begrensninger man godt kunne levd foruten.
Jeg tror veien til Gud er ganske enkel …men ser at mennesker og menigheter brolegger veien med mange hindringer. Og hvem egentlig har rett?
Jeg ser mer av Guds kjærlighet i en person som definerer seg selv som ikke-kristen men som viser kjærlighet, ydmykhet overfor andre mennesker og som ikke lar seg utelukkende styre av regler om hvordan andre bør te seg — enn personen som definerer seg selv som rett-troende/”rett-troende” og som har lav terskel for hva som er riktig i Guds/menighetens øyne og dømmer deretter. (det var for å sette ting litt på spissen)
Troen på at det er en Gud har jeg. Men linken til Gud antar forskjellige former. Og jeg føler vel selv at alle de menneskelige lagde begrensningene/reglene forstyrrer min opplevelse av en kjærlig Gud. Jeg tror på en direkte link mot Gud uten dill og dall
det meste annet er forstyrrende elementer. Jeg føler en nærere tilværelse med Gud ute i naturen enn inne med en menighet. Men vi er alle så forskjellige og kanskje finnes det forskjellige måter å nå Gud på fordi vi er så forskjellige allesammen og har forskjellige behov som må fylles… vel, man kan gruble mye rundt dette og finnes det egentlig noe svar på det?
Det viktigste for meg er å føle at jeg når Gud
Ellen: Jeg skal sjekke den ut
februar 6, 2008 kl. 4:52 pm
Du skriver: “Jeg ser mer av Guds kjærlighet i en person som definerer seg selv som ikke-kristen men som viser kjærlighet, ydmykhet overfor andre mennesker og som ikke lar seg utelukkende styre av regler om hvordan andre bør te seg — enn personen som definerer seg selv som rett-troende/”rett-troende” og som har lav terskel for hva som er riktig i Guds/menighetens øyne og dømmer deretter. (det var for å sette ting litt på spissen)”
Jeg er enig med deg der. (det er vanskelig å ikke være det), men så er det heller ikke min oppgave å dømme hvem som skal hvor
Den jobben må vi jo overlate til Gud. Men det er klart at Gud har lagt noe godt i oss alle, i vår samvittighet (vanligvis ihvertfall), som det også står i Bibelen…noe med at loven er skrevet i menneskenes hjerter. Alle har vi en forståelse av rett og galt, selv om man utover dette kan være uenige på et videre plan.
Det jeg spurte om isted får jeg stille enda klarere om det er greit, hehe….jeg lurer på om du tror på Jesus og at han tok på seg våre synder da han ble hengt på korset? Kanskje du også er usikker på dette. Ikke vet jeg.
Jeg tror ihvertfall alle får en fair sjanse til å ta imot ham, og jeg tror vi blir dømt etter hjertene våre. Fyller vi oss selv med hat og viser dette, på samme tid som vi har blitt frelst, har jeg store problemer med å se at Gud uten videre skal la oss leve med ham i evigheten.
februar 6, 2008 kl. 9:27 pm
takk for en fin post Mr Grøftekant.
Min menighet er “urskog” og alteret er under en regntung gran.
Tidvis har jeg “nattverd” på en ensom fjelltopp.
Gud er aldri fjern, hvis du vil ha ham nær.
februar 7, 2008 kl. 7:19 am
Red: Beklager at jeg ikke fikk med meg det. Men det var så mye møtevirksomhet i går så jeg hadde bare noen få minutter. Men til spørsmålet ditt:
Jeg har tenkt mange lure tanker og mange ikke særlig lure tanker og bottom line: Sånn generelt, jeg vet ikke lenger…
Jeg kommer nok til å gruble mer på den saken, og egentlig vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å finne svar på det.
Det å bli dømt… Tja, kanskje bruker vi feil ord på det? egentlig vet vi vel ikke noe konkret før vi faktisk “står i det med begge bena”. Blir vi dømt eller vurdert eller …jeg tror ikke på det å dømmes. Jeg tror vi alle er en del av Gud, alt er en del av det guddommelige skaperverk og hvordan kan Gud skyve noe av hans skaperverk bort fra seg? …av kjærlighet? Når Gud er kjærlighet. *gruble, gruble*
Jeg prøver ihvertfall å leve så godt jeg kan utifra de forutsetninger jeg har for et godt liv. Men jeg greier ikke å la meg rive med av alle de menigheter som har så mange meninger om alt og så mange menneskekonstruerte regler som de legger Gud bak. Jeg tror på en fri kontakt med Gud uten dilldall. Og Jesus…. tja…? jeg vet ikke hva jeg skal mene.
Olec: Tusen takk
Jeg følger deg helt i tanken.
februar 7, 2008 kl. 5:01 pm
Til Grøftekanten: Jeg tenker at det at vi går vekk fra Gud, ikke er pga synder og feil. (Mange av de tidlige kristne betegnet faktisk synd som å “bomme på målet”). Jeg tror vi dypest sett går vekk fra Gud (som jeg altså da ser på som nestekjærlighetens opphav), fordi vi velger å gå vekk fra ham. Jesus sier jo noe om at synden er at vi ikke tar i mot troen fra Gud. C.S Lewis skriver mye godt om dette. Jeg kan ikke rose ham nok opp i skyene, for den fyren var dyktige å få frem mange fine budskap synes jeg. Er det Gud som skyver oss vekk? Er det ikke vi som skyver Gud vekk da? Dèt tror jeg
Og det gjør vi jo med hat ettersom Gud er kjærlighet?….Selvsagt kan det høres forenklet ut, og det er det gjerne også. For i noen situasjoner er det naturlig for oss å føles med et sterkt hat mot noen. Vi kan føle at det er berettiget. Imidlertid tenker jeg personlig da, at en må skille mellom et sinne (som kan være sunt!) og hatet (som bare er destruktivt).
Takk for at du deler dine tanker, Grøftekanten. Kom gjerne med flere
februar 7, 2008 kl. 5:20 pm
Beklager,,,,Fr. Grøftekant skal det tydligvis være..sorry
februar 7, 2008 kl. 7:44 pm
Red: Det er vel 2 ting her tenker jeg… Å gå vekk fra Gud handler vel om å ikke være åpen, eller det å ikke være åpen slik at man oppnår en kontakt med Gud. Når man i kristent perspektiv blir dømt og skyves vekk fra Gud så handler det vel mer om at Gud “straffer” oss for ugreier vi har stelt i stand her i livet. Den ene er fravær fra Gud her i livet og det andre er avstand fra Gud etter “dommens dag”.
Men så har vi diktet footprints… som sier noe om at det vi oppfatter som fravær ikke nødvendigvis er et fravær.
Negative følelser tror jeg lager en hindring i kontakt med Gud. Men jeg tror ikke det gjør Gud fraværende, han er der uansett.
For å vite hva kjærlighet er så bør vi også ha en erfaring med det motsatte. Vi trenger å vite hva de forskjellige følelsene/tilstandene gjør med oss. For å vite hva varmt er må vi vite hva kaldt er, for å vite hva lyst er så må vi vite hva mørkt er. For å forstå følelser og menneskene rundt oss så er det viktig å ha kjent på de forskjellige følelsene/tilstandene. For å vite hva kjærlighet er bør vi også ha en erfaring med det som hindrer oss i se/føle/kjenne på kjærligheten. Hva er egentlig det motsatte av kjærlighet? Er ikke det egentlig tilstander/følelser som hindrer oss i å føle kjærlighet? Hvis vi bare går og kjenner på kjærlighet hele tiden vil vi da egentlig vite hva kjærlighet er? Jeg tror vi må kjenne på følelser/tilstander som hindrer oss i å føle kjærlighet for å vite hva det er.
Vel….. det ble litt mange tanker
Olec: Det går bra
februar 7, 2008 kl. 10:55 pm
Til Grøftekanten: Ja, det er jo sant det..det med åpenhet er også viktig tror jeg. Om vi ser på Adam f.eks så var han jo ikke åpen med Gud tenker jeg. Han turde ikke å fortelle om at han hadde spist av eplet.
Jeg er også enig med deg i at Gud ikke trenger å være fjern selv om vi tror at han er det. Jesus selv trodde jo at hans egen Far hadde forlatt ham da han hang på korset. Så siden da han kjente på dette, altså en følelse av oppgitthet og tomhet, så er det da ingen tvil overhodet om at vi også kan føle på disse følelsene selv om vi har blitt frelst.
Det er liksom ikke sånn at man automatisk blir “gladkristen” når man blir kristen og alt blir bra. Livet er en kamp på mange områder. Jeg synes det er verdt å huske på at Jesus ikke lover oss at livet skal bli bedre når vi tar imot ham, men at han skal være der med oss i motgang.
Og så tenker jeg på en velkjent historie som har blitt fortalt om en mann som endelig fikk anledning til å få svar fra Gud på spørsmålet om hvorfor han ikke var der for mannen da han hadde det som verst. Gud svarer noe sånt som “skjønner du ikke at det var da jeg bar deg i mine armer?”. Virkelig dårlig gjenfortalt av meg for historien er bra skrevet, men poenget mitt er at vi gjerne har lett for å avskrive Guds innvirkning selv om han hjelper? Tenk på alt det vi egentlig burde være takknemlig for men som vi tar for gitt? Jeg synes ikke vi burde ikke ha dårlig samvittighet for dette, men være klar over det slik at vi kan lære oss å sette pris på det gode. Å sette VIRKELIG pris på det
Det andre du nevner er jeg jo også helt enig med deg i: Som menneske her i vår syndige tilstand så tror jeg også at vi trenger både kjærlighet og hat, godhet og ondskap. Dette har jeg skrevet om i denne posten faktisk: http://kristendommen.wordpress.com/2008/02/02/trenger-vi-ondskap/
Det som da gjenstår som et mysterium, er den evige tilstanden vi ser for oss der vi skal være fri fra hat men fortsatt være i kjærlighet. Vi kan fantasere om det, selv om det virker så absurd. Det er virkelig fascinerende å tro på noe slikt
Det er i sannhet ulogisk, men det er jo derfor det er tro, også kalt religion og ikke vitenskap. Og ja…hva skal man si…det er gjerne ingen ord som kan beskrive det. Det er vakkert og et fint mål 
februar 8, 2008 kl. 8:57 pm
Men så har vi diktet footprints… som sier noe om at det vi oppfatter som fravær ikke nødvendigvis er et fravær.
Ønsker du Gud i livet ditt er han der. Ønsker du ham ikke i livet ditt er han der allikevel. Dog er han gentlemann nok, og respekterer din gudegitte frie vilje til å ikke renne ned døra di.
De gangene Gud har føltes fjernest, er da han har vernet meg mest.
Gud er i sannhet god.
februar 8, 2008 kl. 9:12 pm
Og så tenker jeg på en velkjent historie som har blitt fortalt om en mann som endelig fikk anledning til å få svar fra Gud på spørsmålet om hvorfor han ikke var der for mannen da han hadde det som verst. Gud svarer noe sånt som “skjønner du ikke at det var da jeg bar deg i mine armer?”. Virkelig dårlig gjenfortalt av meg for historien er bra skrevet,
Det er historien som FRØKEN grøftekant refererer til i “footprints” og finnes bl.a. her: http://www.nittedalsporten.no/bygda/fotsporene.htm
Om vi ser på Adam f.eks så var han jo ikke åpen med Gud tenker jeg. Han turde ikke å fortelle om at han hadde spist av eplet.
Helt korrekt, han skyldte i bunn og grunn på kjærringa.
Og her er vi i sannhet inne på hva som faktisk skiller oss fra Gud. (Kvinner…hehehe) nei jeg mener …. Unnskyldninger….
1.mos. 3.12…..kvinnen som du har satt til å være hos meg hun gav meg av treet.
WOW her gir Adam primært skylden til Gud, sekundært til Eva…….kvinnen som DU …snakk om å være høyt på strå a`gitt??
Legg også merke til hva Eva sier: “slangen lokket meg og jeg spiste”…WOW,,snakk om å fordele skyld,,,det var ikke noe “kjære Gud jeg har vært deg ulydig” her i eden nei…
og DETTE er hva som skiller oss fra Gud. At vi nekter å ta ansvar for egne gjerninger. Det er disse gjerningene og ikke minst vår manglende vilje til å ta ansvar for de som skiller oss fra Guds vesen.
Heldigvis har Jesus rettet opp alt dette. Dog kan vi fortsatt distansere oss fra Gud. Det er ganske enkelt faktisk.
Dessverre..
februar 9, 2008 kl. 2:13 am
Åh det var den historien hun snakket om. Uffda så flaut
jaja, det er lov å gjøre feil.
Jeg synes det er godt det du skriver, Olec.
januar 11, 2009 kl. 5:06 pm
Ja vi er så forskjellige, og opplever så mangt ulikt. Jeg har det akurat som deg. Jeg spiller gitar, synger av hele mit hjerte, og snakker bare om det som mit hjerte er fullt med, nemmlig: JESUS KRISTUS.
Men jeg faller også mellom alle de stolene som finnes i meninGhetene. Der er ikke romm for meg noen sted. Men jeg har min kjærlighets-relasjon til selveste messteren, og der passer jeg som hand i hanske. Da trenger jeg ikke noen som hidrer meg i dette.