Trenger vi ondskap?

Skrevet av Red.

Er det onde nødvendig? Dette er noe jeg har fundert litt over. Det kan gjerne høres helt fullstendig merkelig ut (i sær med tanke på den evinnelige diskusjonen om det ondes problem som jeg også vil komme innpå), men jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

Skal vi tro Bibelen så sier den at ondskapen ikke brøt inn i verden før etter det vi kaller for syndefallet. Tenk på den tiden da det ikke var noen bekymringer i det hele tatt i menneskets sinn. Vi hadde alltid en trygghet i Gud og levde i det som kan virke virkelighetsfjernt for oss idag – harmoni. Harmoni med Gud, andre mennesker, dyr – og ikke minst – oss selv.

Jeg mener Bibelen faktisk forteller om at ondskap faktisk kan bringe oss nærmere Gud, fordi den trigger vår vilje til å være nær ham. Men dette forutsetter jo at det er faktisk kjærlighetens Gud vi ønsker å være nær. Jobs bok er f.eks helt genial på å vise nettopp dette, ja faktisk viser den det så sterk at en kan bli kvalm og provosert. Hvorfor i huleste skal Gud la slik ondskap skje når han bare skal være god? Dette er et kjernespørsmål i alle de tre abrahamittiske religionene.

Men det er altså dette jeg synes er interresant: At når mennesket oppdager ondskap, så kan vi forstå hvorfor vi trenger kjærlighet. For å si det med et særkristent preg: Vi velger Gud fremfor Satan. Hadde syndefallet skjedd og dette IKKE hadde fått følger for oss, hvis ondskapen fremdeles ikke hadde kunne tuklet med oss, og ødelagt livene våre bokstavelig talt, og vi på samme tid hadde vært “frie” fra Gud, hvorfor kunne vi ikke likegodt vært “frie” da? Det å ikke velge Gud hadde ikke fått noen konsekvenser.

Men vi er nok ikke ferdige med det ondes problem akkurat. For hvis vi da går videre til den første som vendte seg vekk fra Gud, ikke bare vekk faktisk, men MOT Gud, så hevder jo Bibelen at dette var ondskapen selv, Satan, den gang kjent som engelen Lucifer. Den vakreste engelen av dem alle.

Den hellige bok forteller at Lucifer var misunnelig på Guds makt og søkte den. Da gikk han til krig mot Gud med en tredjedel av de som tidligere hadde vært Guds engler (om jeg ikke husker feil), og det jeg da sitter her å lurer på er følgende: tanken “sjalusi”, som altså da er en destruktiv tanke – som ikke kan komme fra en Gud som bare er god- hvor skulle Lucifer ha fått denne tanken fra?Ondskapen eksisterte jo ikke før Lucifer?

Etter hva jeg har hørt skal enkelte frimurere ha prøvd å løse dette puslespillet med å hevde at Satan og Gud egentlig er den samme, men jeg vet ikke om det stemmer at de gjør det.

I min naive trangsynthet nekter jeg å godta at det er svaret når jeg anser Gud som evig kjærlighet. Men et svar hadde ikke vært å forakte. Selvsagt.