Kompromissløs religionskritikk

Skrevet av Red.

Dr. art og post doc. ved det teologiske fakultet, Espen Dahl, skriver i ett innlegg om religionskritikk i Vårt Land 14. Januar 2008. Der trekker han frem at religionskritikken er velkommen for den kan hjelpe, men at den også lett kan bli svært ensidig.
Den er velkommen på den måten at den kan gi grobunn for viktig selvransakelse for kristne menigheter og kristne individuelt. Likefullt er det mye av kritikken som ikke treffer, for en del av de ledende ateistmisjonærene er like ekstreme i sin retorikk som religiøse fundamentalister er. Nyansene forsvinner, og det blir enten-eller argumenter som heldigvis flere lett gjennomskuer.

To sentrale ateistforkjempere er for tiden Richard Dawkins, som har skrevet boken “Gud – en vrangforestilling”, og Michael Onfray som står bak “Vi trenger ikke Gud – en håndbok i ateologi”.

Dawkins angriper folkelige monoteistiske oppfatninger om Gud. En faderlig Gud som snakker til mennesket i det indre, som utfører mirakler, belønner og straffer, er forestillinger som simpelthen ikke kan bli tatt seriøst, hevder Dawkins. Dawkins angriper derfor det han ser på som religionens mest grunnleggende antagelse: at Gud eksisterer og har skapt verden. Dawkins mener kort sagt at vi ikke kan tro på Gud, fordi vitenskapen ikke kan påvise at han eksisterer.

Onfray angriper ikke religionens objekt, Gud, direkte, men han prøver heller å avmaskere de grumsete motivene som ligger til grunn for denne “vrangforestillingen”. Dette er en taktikk han har lært av “mistankens fortolkere” som Marx, Freud og især Nietsche. Kort fortalt mener Onfray, som disse menn før ham at religionen dypest sett dreier seg om makt, og undertrykking av mennesker. Men som et apropo har Onfray i motsetning til Nietsche et betydelig mer realistisk syn på religionens rolle i et moderne samfunn. Den eksisterer fortsatt i høyeste grad.

Trengs religionskritikk? Absolutt. Det er et faktum at kristendommen, i likhet med islam, jødedommen, hinduismen, og andre religioner og mytologier, har blitt (mis)brukt som middel for makt som kan få utspring på de særeste måter. Om det da dreier seg om flerkoneri, æresdrap, psykisk nedbryting, motstand mot intellektuell utfoldelse, rasehat osv. Misbruk har mange navn.

Men de feilene både Onfray og Dawkins, og andre ateistmisjonærer gjør, er ikke ubetydelige.

Onfray er f.eks flittig etter å peke på det fæle Kristendommen har blitt misbrukt til, men nevner ikke alt det gode som har kommet ut av den. Eksempler er at en kan føle seg oppbygget, at den kan stifte fellesskap og fred, og at den også er en av de rikeste kildene i vår egen kulturhistorie.

Dawkins gjør også en kraftig bommert når han hevder at det virker aller mest sannsynlig at Gud ikke finnes, fordi han ikke kan bevises. For ved å gjøre dette, avviser Dawkins ganske bestemt at vår viten er begrenset. Premissene for erfaring og fornuft blir hva vitenskapen kan fortelle. Ikke noe mer. En fornekter at virkeligheten kan være tvetydig, og at teologi og naturvitenskap er to adskilte sfærer, slik tid og rom er adskilt fra evighet. Filosofen Stanley Cavell sier at en slik fornektelse av ens egne begrensninger er svært menneskelig. Løsningen er imidlertid ikke å avvise, men å heller akseptere at vi ikke kan vite alt.

Som Espen Dahl sier så treffende: “Den religiøse fundamentalisten og den kompromissløse ateisten er rake motsetninger, men èn ting har de felles: Ingen av dem makter å utholde tvetydigheten og usikkerheten. Derfor står valget mellom alt eller intet – enten total omfavnelse eller kompromissløs avisning. Men tvilen er ikke i utgangspunktet troens dødsfiende. Tvilen er en integrert del av troens dynamikk”.

Espen Dahl har forresten skrevet boken “Det hellige” som kan være verdt å lese.